Litt hverdagsnytt fra Katete

Søndag ettermiddag (31.10) mørknet himmelen, det blåste opp og regnet hølja ned for første gang på 7 måneder her. Regnsesongen er offisielt i gang og folk er glade, nå kan de begynne å så! Det er både fordeler og ulemper ved at det har begynt å regne synes jeg. Regnet medfører et behagelig temperaturfall og det klarner opp den støvete lufta her. På den annen side fører det til at det blir mye mer mygg og andre kryp rundt omkring, bla har vi nå fått noen ganske store og ekle edderkopper på badet.

Forrige helg fikk vi låne to sykler og fikk oss en koseligtur til en liten landsby. Syklene var i relativt dårlig stand,så det ble en del tekniske stopp underveis, men det var helt supert å ha muligheten til å kunne sykle igjen. Ellers så har vi begge vært hos frisøren i helga, dvs jeg klipte Arne og han klipte meg. Vi synes selv at var litt romantisk…

Apropos romantikk; vi gjorde et forsøk på å lage en romantisk middag sammen i helga. Vi hadde fått i oppgave å passe på huset og hundene til et ektepar som var bortreist, og tilgjengjeld fikk vi lov til å låne kjøkkenet deres. Jeg gleda meg utrolig, vi har ikke noe kjøkken her og jeg savner veldig å lage mat. Tidligere på dagen hadde vi vært i Chipata og kjøpt kylling, friske grønnsaker og rødvin (de to sistnevnte tingene er ikke lett å få tak i her). I det vi begynte å lage middagen kom det tre karer som er ansatt av huseierne for å passe på hagen, lage mat til hundene og være barnevakt når det trengs. De satte radioen på kjøkkenet på max volum, gjorde det samme med TVèn i stua og dro fram noen store plastikkbeholdere med en væske som ligna mistenkelig mye på Shakeshake (det lokale maisbrygget her ). Det var helt tydelig at de hadde kommet for å bli og for å ha et lite party.. Vi hadde ingen aning om hva slags avtale de hadde med huseierne, og følte ikke vi kunne be dem gå. Litt skuffende og kleint for oss, men vi spiste da maten vår og prøvde å nyte den så best vi kunne. Det hele fikk en naturlig avslutning da jeg skrek til fordi en gigantisk edderkopp kravlet på låret mitt. Arne mente først at jeg var pysete, men da han fikk se edderkoppen skjønte han godt min reaksjon. Ja ja, det ble jo en slags romantisk kveld til slutt.
   
Her en dag fikk vi besøk av en mann fra statistisk sentralbyrå som gikk fra dør til dør for å registrere alle innbyggerne i Zambia. Vi påpekte at vi kun bor her midlertidig, men det var irrelevant, inn i statistikken skulle vi. Så vi fant fram en stol til denne velkledde og hyggelige mannen, og satte oss på trappa og svarte villig på hans spørsmål. Spørsmålene omhandlet alt fra sivil status, utdannelse, yrke, religion, om vi har innlagt vann, TV, radio, kjøleskap og datamaskin. Jeg tror at vi i statistisk sammenheng kom ut på det jevne med en hvilken som helst zambisk familie, og heller dro ned enn opp gjennomsnittet når det kommer til levestandard. Vi er ikke gift, har ingen religion, ingen barn, ikke betalt jobb, ikke kjøleskap, ikke radio og ikke TV. Vi er egentlig ganske fornøyde med vårt bidrag til statistikken ettersom vår tilstedeværelse ikke fører til at myndighetene får et falskt godt inntrykk av tingenes tilstand.

Det har vært utrolig travelt på sykehuset denne uka, og vi har fått inn veldig mange akutt skikkelig syke pasienter. Tilfeller vi har sett eksempler på denne uka er urteforgiftning, hjerneslag, en komatøs hypoglykemisk pasient, en 7 mnd gammel gutt som døde 30 min etter innleggelse pga bakteriell hjernehinnebetennelse, en jente som døde på undersøkelsesbordet av ukjent årsak og en utrolig forvirra HIV-positiv pasient som det viste seg hadde tuberkulose meningitt og som døde et par dager senere. Burdeegentlig skrevet mer om de ulike pasientene, men det maa blien annen gang.

Det har kommet en norsk og en svensk lege hit nå, de skal være her i en måned. Deres hjelp kommer godt med.

I dagtidlig fikk vi besøk av en nederlandsk dame på døra som det viste seg er en god venninne av Arnes tante Arlet. Hun hadde med to gaver pakket inn i julepapir fra Paul og Arlet. Arne skjønte straks hva det var, det er visst nedelansk tradisjon å få den første bokstaven i navnet sitt i en stor sjokoladeversjon i begynnelsen av desember. Utrolig nok har de overlevd turen uten å smelte, tusen takk!

8/11