Nå har vi kun en måned igjen i Zambia, og bare 2 arbeidsuker igjen på sykehuset. Tiden har gått utrolig fort! Vi gleder oss begge veldig til den siste tiden vi har igjen, det er så givende og hyggelig å jobbe på sykehuset nå. Vi er kjent med personale på alle avdelingene, kjenner rutinene på sykehuset og føler faktisk at vi er nyttige. Det er deilig. Det er nemlig akkurat den følelsen av å være nyttig vi hadde håpet på å kunne oppnå i løpet av oppholdet her. Følelsen av at man har bidratt med noe som utgjør en forskjell til det bedre for en pasient, er helt fantastisk. Det må utvilsomt være den sterkest drivkraften bak det å ville bli lege for mange medisinstudenter, tror jeg.
Og det fine er at det er så mange ulike ting man kan gjøre for å gjøre livet litt lettere for en pasient. Denne uken fjernet jeg for eksempel et fremmedlegeme fra hornhinnen til en pasient ved hjelp av en kanyle. Han ble veldig skeptisk da han skjønte at jeg skulle pirke ham i øyet med en nål, men da jeg var ferdig var han blid og fornøyd. En annen nyttig ting jeg har gjort i det siste er å tappe væske fra bukhulen til en dame som hadde sterke magesmerter smerter pga disseminert tuberkulose. Før tappingen var magen veldig utspilt (det så ut som om hun var gravid), men etter at jeg hadde stukket inn en tykk nål og tappet ut 3,5 L væske var magen flat og hele dama var bare et stort smil. Forrige uke fikk vi inn en komatøs pasient på poliklinikken som det viste seg hadde blodsukker på 1,2 (ekstremt lavt!). Han var ikkekontaktbar, fråden stod ut av munnen på ham og det eneste han reagerte på var å rynke litt på øyenbrynene når vi med vilje påførte ham kraftig smerte. Etter å ha lagt inn en veneflon og gitt han 50 ml sukkervann intravenøst var han helt våken, styrta en flaske cola og ville gå hjem.
Noe annet vi gleder oss til før vi skal hjem er å dra til Livingston og Viktoriafallene. Den foreløpige planen vår er å dra fra sykehuset rundt 5.desember sammen med et britisk par og tilbringe et par dager i Lusaka sammen med dem. Lusaka er visst nok en by som de fleste turistene som kommer til Zambia (i all hovedsak folk som skal på safari) prøver å tilbringe minst mulig tid i. Vi har imidlertid fått tips om et marked hvor de selger lokal kunst og noen bra restauranter, så vi har lyst til å gi hovedstaten en sjanse. Etter det tar vi bussen til Livingston og blir der noen dager. Vi lander hjemme i Norge 17. desember.
Denne uka har jeg hovedsakelig vært på øyeavdelingen med Dr.Chisi som er utdannet øyelege i Romania og er utrolig dyktig. Øyeklinikken er åpen alle hverdager og det er mange pasienter. Dr. Chisi er den eneste øyelegen på sykehuset (faktisk er han den ene av 2 øyeleger i hele eastern province i Zambia) og i tillegg til å drive poliklinikk utfører han også en rekke øyeoperasjoner. Det man driver mest med her er kataraktoperasjoner (gråstær), inngrepet er enkelt og redder pasienten fra å bli blind. Avdelingen har egne dager hvor de drar på outreach, dvs de pakker et par kofferter med enkelt undersøkelse- og behandlingsutstyr og drar ut til små landsbyer hvor folk med øyeproblemer sitter linet opp klare til å bli undersøkt. Arne var med på outreach forrige uke og sa det var en interessant opplevelse. Man deler ut kloramfenikol øyedråper i hytt og pine for mindre problemer som for eks øyekatar. I løpet av dagen oppdager man alltid noen pasienter med katarakt som man så tar med seg på lasteplanet på bilen tilbake til sykehuset og gir dem en gratis operasjon dagen etter. Denne uken har jeg bla blitt venn med oftalmoskop og spaltelampe (to medisinske undersøkelsesinstrumenter som begge er ganske vanskelig å bruke), diagnostisert barn med medfødt katarakt, satt sprøyte med antibiotika rett inn i øyet til en mann og sett på mye imponerende øyekirurgi.
Denne uka har jeg også tilbrakt en formiddag i TB-corner, dvs avdelingen hvor de behandler tuberkulosepasienter. Dennis som driver avdelingen er en veldig hyggelig og entusiastisk mann som det hver gang jeg har møtt ham lukter litt søtt etanol av. Tidligere hadde man en hel TB avdeling på sykehuset, det er nå bare en tom bygning som står og forfaller. Vi har lurt litt på hvorfor man har lagt ned TB avdelingen, og kommet fram til at det skyldes at man foretrekker å behandle pasientene hjemme. Behandlingen tar til sammen seks måneder og man kombinerer ulike typer antibiotikum for å forhindre at bakteriene utvikler resistens. Reglene rundt TB-behandling er ekstremt strenge, faktisk er det sånn at hjemme i Norge så får de få tuberkulose pasientene som finnes hjemmebesøk av helsepersonell hver dag for at vedkomne skal se på at pasienten faktisk tar medisinen sin. Dette er et prinsipp som WHO anbefaler og kalles DOT , Direct Observed Treatment. Og tro det eller ei så klarer man faktisk i veldig høy grad å følge de samme prinsippene for behandling her. Det gjøres ved at man utdanner frivillige i de ulike landsbyene, ofte familiemedlemmer til pasienten eller tidligere TB-pasienter, slik at de observerer og signerer for at medisinen er tatt. Hver uke kommer pasienten eller en pårørende til TB-corner for å hente en ukes rasjonering med medisiner. Dennis har full kontroll og veldig god oversikt over sine pasienter, han har en rekke håndskrevne notater hvor han loggfører alle hendelser. Han har også tatt initiativ til å starte opp en liten teatergruppe som reiser fra landsby til landsby og fremfører et rollespill om tuberkulose, hvordan det smitter, symptomer man skal være oppmerksom på og hva man kan gjøre for å unngå å bli smittet. Det skal faktisk være et slikt skuespill i nærområdet i dag, skal prøve å få med meg det.
Jeg tror ikke vi har skrevet om et sted som heter Tikondane, eller Tiko Lounge, på bloggen tidligere. Tikondane er et community center som ble stiftet av en tysk-australiensk dame for rundt 20 år siden, og ligger bare noen hundre meters gange fra sykehuset. Det er et senter som jobber for å sysselsette og utdanne lokalbefolkningen i helt konkrete ting som for eks sying, matlaging, jordbruk, sykkelreparasjon og andre småting som folk kan skaffe seg et levebrød av. De driver en liten restaurant og bar og arrangerer små utflukter til steder i nærområdet. (Det er til Tiko Lounge Arne og jeg pleier å gå hvis vi vil ha et lite pusterom og nyte en kald pils etter jobb.) De arrangerer bla en helaftens tur til en liten landsby ved navn Kachipu for at turister skal få se Ghost dance. Ghost dance er et slags ritual hvor kun menn kler seg ut med masker av dyreansikter og strådrakter, og danser hele natta for å komme i kontakt med deres forfedre. Dansen er typisk for Chewa –folket som bor i østlige deler av Zambia, vest-Malawi og nord-Mosambikk, og i følge personale på Tiko Lounge står dansen på UNESCO`s liste over verdensarv.
Ghost Dance er en helaften som starter med at man blir hentet av oxcart (en kjerre som blir dratt av to okser) og kjører ca en time til landsbyen. Der blir man overfalt av et tredvetalls energiske og smilende barn som lurer på hva du heter og gjerne vil sitte på fanget. De synger noen sanger og som belønning får de sweety av oss. Så er ser man på kvinnenes incision ceremony som er en del av ritualet kvinner må gjennom når de blir kjønnsmodne. I tiden før de begynner å menstruere går de gjennom en opplæringsfase hvor de lærer å lage mat, vaske og forberede seg på å kunne tilfredsstille sin framtidige ektemann. Da jeg var på gynekologisk avdeling fikk detaljert inside information om hva mennene her forventer at kvinnene skal gjøre i denne perioden. Noe av det merkeligste synes jeg, er at kvinnene her begynner å dra i sine labia majora (de stor kjønnsleppene) daglig mens de er rundt 8 år gamle, slik at de blir lange og store til de skal giftes bort. I følge noen av de kvinnene jeg pratet med er det faktisk sånn at en mann kan vrake dama dersom kjønnsleppene ikke er tilfredsstillende store nok..
Ved incision ceremony utfører de kjønnsmodne jentene denne dansen foran de andre kvinnene i landsbyen, og senere i livet skal de altså kun fremføre den for sine ektemenn i det private. Ingen menn i landsbyen har lov til å være tilstedet under dansen, men det gjøres et unntak for hvite menn da de betraktes som ”honorary women” (hva nå enn det betyr). Tradisjonelt sett fremføres dansen toppløs, men damene dansa med bh på for oss. Det er noen helt syke hofte og magebevegelser de presterer, utrolig flott!
Etter dansen fikk vi servert et deilig vegetariansk måltid; masse nyshima, gresskarstuing, rista groundnuts, potetstuing, bønner, ris og banan og vannmelon til dessert. Kvelden ble avslutta med ghost dance hvor mennene i landsbyen ofte har drukket seg gode og fulle på shakeshake først, går inn i en slags transe og danser visst nok hele natta igjennom. Som tilskuer må man bare velge et passende tidspunkt, takke for seg og gå. Vi dro rundt midnatt og var i seng rund kl ett, det er det absolutt seneste vi noen gang har lagt oss på en hverdag her, som regel pleier vi å sove når klokke er ti.
Noe som er veldig fint her er måten folk snakker engelsk på, det er veldig underholdene. Det er vanskelig å beskrive, må nesten høres med egne ører. En annen morsom kuriositet er navnene folk har. Noen har helt vanlige kristne navn, andre har chechewa navn også er det noen som har noen artige og noe uvanlige engelske navn. Her er noen eksempler:
Obvious Phiri
Gift
Dailess Banda
Fatness
Goodbye Banda
Bornface Phiri
Happy Banda
Decent Tembo
Size Sulu
Very easy Banda
Fertiliser
Innocent Banda
Smart
Grunnen til at vi har lagt godt merke til noen av disse navnene er at de tilhører personer som har dukket opp som pasienter på sykehuset. Når man setter deres navn i sammenheng med den kliniske problemstillingen de kommer med, blir det noen ganger hysterisk morsomt. Mike er kirurgen på sykehuset her og har lang arbeidserfaring. Her en dag skulle han gjøre en prostektomi (fjerne prostata) på en pasient, og han sa at det var den vanskeligste prostataen han noen gang hadde vært borti. Det viste seg at navnet på den pasienten var Very Easy Banda..
Jeg hadde et ektepar som pasienter på poliklinikken som dessverre hadde havnet i en veldig lei situasjon. Han hadde oppsøkt legehjelp fordi det hadde begynt å svi når han tissa og han hadde litt utflod fra penis, klassiske symptomer på en seksuelt overførbar sykdom (SOS). Både han og kona ble tilbudt en HIV-test, og det viste seg at han var positiv mens hun var negativ. Det er en utrolig kjip situasjon for et ektepar å være i, spesielt for kona vil jeg påstå. Det er helt innlysende at mannen hadde vært utro, pådratt seg en SOS og blitt smittet av HIV. Jeg konfronterte ham med det foran kona, og han nekta for å ha hatt et sidesprang. Så skulle jeg undersøke kona, og mens hun gjorde seg klar sa jeg med veldig streng stemme at jeg tror overhodet ikke på at han ikke har vært utro og at jeg ikke setter pris på å bli løyet til. Da jeg kom tilbake etter å ha undersøkt kona hadde han innrømmet sine synder, noe som er veldig viktig slik at den partneren kan komme og teste seg og få behandling. Da jeg skulle skrive ut medisiner til mannen kikket jeg ned i papirene hans, hans navn var Mr. Innocent Banda…
Kanskje noe overraskende så er det mange pasienter med hypertensjon (høyt blodtrykk) og diabetes her. Folk i Zambia som ikke er så fattige at de sulter men har ok råd, har veldig lett tilgang mye usunn mat som frityrstekt kylling, Coca Cola og Nyshima. Nyshima er en hvit masse laget av maismel og er grunnpilaren i kostholdet her , forbruket tilsvarer det norske forbruket av brød og poteter til sammen. Dietten inneholder generelt sett mye karbohydrater og veldig lite proteiner da kjøtt er relativt vanskelig å få tak i og det er dyrt. Første bud når det gjelder behandling av diabetikere er å gi livsstilsråd som å spise sunt, slutte å røyke, trene og kanskje gå ned litt i vekt. Vi hadde en diabetiker dame på poliklinikken som nok var forhåndsdømt, hennes navn var Fatness og hun kledde navnet godt for å si det sånn..
Haha, honorary women må jo bety at de ikke synes at hvite menn er noe særlig til mannfolk. :P
SvarSlett- Edda