Hverdagslivet paa SFH

Det har kommet to nye medisinstudenter hit nå, ei norsk og ei dansk jente som begge studerer i Danmark. Det er trivelig.

Denne uka har Arne skifta over til kirurgi og jeg jobber på barneavdelingen og med nyfødte. De som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i pediatri, men her er det forferdelig. Jeg fikk mitt første virkelige kultur sjokk da jeg møtte opp på morgenrunden på SCBU (Special care baby unit) mandag morgen. SCBU er et kvadratisk relativt lite rom med en temperatur på ca 35 grader. Langs med veggene står det tett i tett med små trebokser på noen bord med fortidligfødte barn inni. Jeg tuller ikke, det ser ut som en dyrebutikk med små rotter i utstillingsbokser. I hver boks er det en lyspære som gir ekstra varme, en skål med våt bomull for å gi litt fuktighet, et lite tøystykke innsmurt i urin og avføring hvor to små nakne spedbarn ligger og sparker til hverandre. I tillegg kravler det gjerne noen små kakerlakker rundt inni der, de trives godt i varmen. I rommet er også alle de nybakte mødrene som går rundt halvnakne med melkesprengte bryst hengende ute. Støynivået er høyt og rommet er badet i en lukt som består av en blanding av svette og ekskrementer. Det hele er en svært skarp kontrast til NICU (New born intensive care unit) på Rikshospitalet hvor vi hadde undervisning for bare noen måneder siden. Her finnes det intet overvåkningsutstyr. Visitten vi går består kun i å sjekke om den nyfødte har feber, og om den legger på seg slik som den skal fra dag til dag. Det eneste vi som helsepersonell her kan gjøre for disse barna, er å behandle en infeksjon med antibiotika og gi dem en sonde dersom de ikke klarer å ta bryst. Til syvende og sist er det barnets evne til å vokse og legge på seg som avgjør om det overlever eller ikke.

Etter runden på SCBU går vi over til barneavdelingen, Mbusa, og går visitt der. Mbusa består av et stort avlangt rom hvor senger med gråtende unger står på rekke og rad bortover. Sengene nærmest sykepleiernes base fungerer som intensiv plasser, her ligger de sykeste barna. På den ene siden ligger de kronisk syke barna, ofte HIV positive og underernærte. På den andre siden er de akutt-syke barna med malaria, gastroenteritt, lungebetennelse osv.

Den første dagen min på barnavdelingen tok vi imot en liten gutt med redusert bevissthet, anfall og lav puls. I løpet av kort tid ble hans tilstand verre og verre, og han sluttet å puste innen kort tid. Etter å ha prøvd gjenopplivning i en time døde han av det som trolig har vært en hjerneblødning.

En gang i uka avholdes det mortalitetsmøte på sykehuset. Man går igjennom de ulike avdelingene og ser hvor mange dødsfall det har vært i løpet av en måned og hva som har vært dødsårsaken. På barnavdelingen her dør gjennomsnittlig 10% av alle som blir lagt inn, det er et veldig høyt tall. Årsaken skyldes ikke at legene her gjør en dårlig jobb. Hovedproblemet er at mange her ikke tror på sykehusmedisin og gjerne søker hjelp hos lokale healere først. Dette gjør ofte vondt verre da de behandler lidelser med urtedrikker som kan være toksiske for små barn. Folk bor i små landsbyer lang unna sykehuset og det er ikke lett og skaffe transport, slik at det tar lang tid å komme seg til sykehuset. Når pasienten endelig kommer til avdelingen er barnet så sykt at livet ikke står til å redde, selv om man hadde hatt allverdens teknologi tilgjengelig. Nå i tørkesesongen er det visst ganske stille på barneavdelingen sammenlignet med regnsesongen. Da er det er mange flere syke og høyere dødelighet pga økt hyppighet av malaria og kolerautbrudd.

Jeg er vant til å se syke barn, men jeg er ikke vant til å se barn dø. Legene er som sagt veldig dyktige, men noen ganger føles situasjonen litt håpløs. Jeg kommer ikke til å være på barneavdelingen så veldig lenge tror jeg... Jeg har vært i litt dårlig humør og følt meg umotivert denne uka. Tror jeg kommer til å benytte meg av friheten det er å være student og bytte til en annen avdeling neste uke (selv om det kanskje er litt feigt).

Det har vært mange dødsfall på sykehuset denne uka. Mennene har etter sosiale normer ikke lov til å utrykke emosjonell smerte, mens kvinner ikke har lov til å utrykke fysisk smerte. Konsekvensen er at på herreavdelingen er det mye ynking og stønning, mens på kvinneavdelingen er det stille og rolig selv om det er opplagt at de har sterke smerter. Tilgjengjeld er det slik at når et familiemedlem dør, strigråter og hyler damene mens de krabber rundt på golvet ved senga til den døde og ut i korridorene på sykehuset. De pårørende mennene forholder seg da helt tause og viser ingen følelser.

 Jeg har begynt å like poliklinikken, hvor vi tilbringer ettermiddagene, ganske godt i det siste. Det er fint å forholde seg til en pasient som kommer med et konkret problem, ha god tid til å ta opp anamnese og gjøre en klinisk undersøkelse. Det er stor variasjon i problemstillingene, slik at man får repetert litt fra mange ulike fagområder i løpet av en dag. Jeg har også fått god bruk for erfaringene fra sommerjobben på Olafiaklinikken. Det er mange som kommer med problemer relatert til underlivet og seksuelt overførbare sykdommer her. Det er fint å føle at man i hvert fall er god på noe når utfordringene ellers er så overveldende.

Forresten, tusen takk til alle som skriver kommentarer til innleggene. Det er veldig hyggelig! Nettet her på sykehuset fungerer litt mer regelmessig nå, men er veldig tregt og har dårlig kapasitet. Vi får for eksempel ikke åpnet dagbladet.no eller facebook, så hvis dere vil ha kontakt med oss er bloggen eller mail best. Eller dere kan sende sms/ ringe oss:

Arne: +260976444978

Guro:+260976444954

Det er også mulig å skrive brev til oss ved å merke konvolutten med navn og følgende adresse:

Private bag 11

Saint Francis Hospital

Katete

Zambia

16/7

Forrige helg dro vi en hel gjeng hvitinger fra sykehuset til Chipata for å spille golf. Det hele var en lettere surrealistisk opplevelse spør du meg. For det første synes jeg, for å være helt ærlig, at golf er en latterlig kjedelig og snobbete sport. For det andre har jeg hatt litt angst for golfkøller etter at broren min klinka til meg i panna en gang vi spilte minigolf i Danmark for mange år siden. For det tredje; jeg dro ikke til Afrika for å spill golf. Men ettersom alle skulle dra, følte jeg et visst press om å bli med. Golfbanen ligger midt i sentrum av Chipata og de fashionable lokalene med en privat lounge og bar hvor kun medlemmer av klubben for lov til å oppholde seg, står i grell kontrast til fattigdommen rett utenfor døra. Greenen var alt annet enn grønn etter flere måneder med tørke, den var rett og slett brun. Det var en 9-hulls bane og for å komme gjennom hele løpa måtte man slå ballen over en hovedvei hvor biler, syklister og fotgjengere vandret fram og tilbake. Det er et under at ingen endte opp på sykehuset etter å ha fått en golfball i hodet! Til min store overraskelse var jeg var ikke så dårlig i golf som jeg hadde fryktet (putting er tydeligvis min greie), men jeg synes fortsatt det er en utrolig kjedelig sport. For å oppsummere på en snill måte kan jeg si at det i hovedsak var en varm og tørr opplevelse, men nokså interessant sett fra et kulturelt perspektiv.

Denne uka har jeg drevet med gynekologi og obstetrikk (fødselsmedisin), det er supert! Det har vært veldig spennende, får sett og gjort mye variert. Har kjent på mange fine gravide mager, assistert på keisersnitt, sett en del normale og en del unormale fødsler. I dag har jeg (fordi det ikke var noen lege tilstede) egenhendig resusitert en nyfødt gutt som var helt blå og ikke pusta da han kom ut av mors liv (Apgar score 3/10). Det var utrolig skummelt å ha det ansvaret helt alene, men heldigvis for alle gikk det bra.

I morgen reiser vi på safari, jeg gleder meg!

24/9

Badet foer oppussing

Huset vaart

Fjelltur

I gaar gikk vi en soendagstur til en "fjelltopp" rett i naerheten av Katete. Ikke saa hoeyt men ganske bratt, og flere av turdeltakerne hadde proeblemer, spesielt paa vei ned. Litt knall og fall ble det, men alle kom trygt ned.

Badet etter oppussing

Nytt fra Katete

Vi begynner virkelig å komme i orden i vårt nye lille hjem nå. Arne fikk tak i litt gratis maling av et ektepar fra New Zealand, og stålbørste og malekost ble anskaffet på markedet i Katete for en billig penge. Badet og dusjen har fått et helt nytt utseende; halvparten er turkis og halvparten er blekrosa. Fargevalget ville nok ikke stått øverst på ønskelista vår hjemme, men her duger den helt fint (det ganske vanskelig å få kjøpt maling her).


Mens Arne malte badet gjorde jeg unna klesvasken ute på trappa. Arne hang opp de siste klærne fordi tørke snora er gangske høy noen steder og jeg rekker ikke opp. Mens jeg gikk inn i hytta for å ta en dusj fikk Arne besøk av noen zambiske jenter på trappa som fniste og lurte på hvorfor i all verden han vasket klær. Tror de pekte på mine stringtruser som hang til tørk på snora og lurte på om han var gift, og hvorfor i all verden ikke kvinnfolket tok seg av vaskinga. Tror nok de var ganske imponert over typen min, jeg må nok passe godt på så ingen prøver å ta han fra meg så lenge vi er her.

I går var det tendenser til krisestemning i hytta vår da vi oppdaget at passet mitt var borte. Det var nemlig ikke i kameraveska der jeg var sikker på at jeg hadde lagt det. Det ble iverksatt full leteaksjon, vi snudde og vendte på hver flis men kun Arnes pass lå i veska. Konklusjonen ble til slutt at jeg måtte ha mistet det eller blitt frastjålet passet en gang i mørket på bussreisen fra Lusaka til Katete. Jeg ringte hjem til pappa og satte han på saken og gav beskjed til sykehusadministrasjonen i tilfelle noen hadde levert det inn der. Jeg har aldri før mistet noe så verdifullt og vet at jeg passet godt på veska og passet mitt under hele reisen (jeg har blitt rana 3 ganger nå så tro meg, grepet om veska er hardt og jeg slipper den aldri ut av syne!). Arne derimot her helt håpløs når det komme til å passe på verdisakene sine. I løpet av den første flyturen på SOT (Sangvinerne On Tour) i fjor hadde han mistet både passet og lommeboka si. Det var kun de velkjente gullhåra i ræva hans som redda ham, noen ærlige sjeler hadde funnet det og gav det tilbake til ham. Med andre ord var jeg vantro til hele situasjonen som jeg hadde havnet i. Så da jeg våknet i dagtidlig etter en god natts søvn var det helt klart for meg at vi hadde forvekslet pass og at det måtte være Arne som hadde rotet bort mitt pass. Og da husket han plutselig at han hadde lagt det i en godt skjult lomme i kameraveska. Det var en utrolig lettelse, tror vi ble spart for mye tid, penger, stress og oppgitthet over zambisk byråkrati!
5/9 Guro


Dagene går og det er deilig å merke at man begynner å bli bedre kjent med sykehuset og alle folkene rundt oss. Vi kan navnene på alle legene og de kan stort sett våre, vi har blitt litt kjente med sykepleierne og tolkene. Det er fint å se at både pasienter og pårørende blir tryggere på oss. En del av barna her er dessverre fortsatt ganske redd for oss. De begynner å gråte hver gang de ser en mutzungu, dvs en hvit person. Det er ganske komisk egentlig, de kan gå fra å være i strålende humør til å hylskrike og klamre seg fast i mammas skjørtekant på et blunk dersom vi prøver å få kontakt. Ganske frustrerende for meg som har jobbet som sykepleier på barneavdeling hjemme, følte jeg begynte å få ganske god kontakt med barn etter hvert… Men det er kanskje sånn hjemme også, at barna er redde for mørkhudede?
Apropos barn, det er mange av dem her! Det er helt vanlig at en kvinne i begynnelsen av 40åra er gravid for niende gang og det vandrer mange svært unge gravide damer rundt i gangene på sykehuset. Etter hva jeg har skjønt ønsker kvinnene seg i all hovedsak mange barn. Årsaken er bla at mange barn blir syke av HIV og andre infeksjonssykdommer og dør før de når voksen alder. Når foreldrene blir for gammel til å klare seg selv trenger de noen til å ta seg av dem og her må man tydeligvis regne med litt slingringsmonn. Det er utrolig hva disse kvinnenes spede kropper har tålt av belastinger oppgjennom årene. De fleste ser eldre ut enn de er og brystene henger etter mange år med amming og huden på magen er løs etter å ha blitt strekt gang på gang. Allikevel har disse kvinnene en flott rak holdning, de bærer deres yngste barn i et tøystykke på ryggen og de har et stolt utrykk i ansiktet.
Når kvinnene har født mellom 9-12 barn synes allikevel de fleste at det begynner å bli nok. Dersom man leser kirurgenes operasjonsplan for en dag her så er ca 50% av planlagte operasjoner BTL (bilateral tube ligation), altså kvinnelig sterilisering. Jeg synes på mange måter at disse kvinnene og deres kropper allerede har vært igjennom nok, og at det er synd at de må igjennom en operasjon med full narkose. Så jeg spurte Ann, en av de erfarne kvinnelige britiske legene her, om ikke man heller kunne utføre vasektomi (altså mannlig sterilisering). Jeg synes ikke det er urimelig at mannen må yte litt, og vasektomi er dessuten et mye enklere kirurgisk inngrep en BTL. Men da Ann fikk høre det ble hun svært opphisset (hun er prikk lik Tante Turid for de som vet hvem hun er) og sa at det måtte jeg for all del ikke foreslå for noen mann her (særlig ikke siden jeg er kvinne)! Hun sa tanken er god men de zambiske mennene kommer aldri til å godta det. Hun fortalte også at dersom kvinnene her vil bli sterilisert må de spørre sin mann om tillatelse først.
Før Arne og jeg kom ned hit hadde vi kontakt med medisinsk direktør på sykehuset, Dr Sheilag Parkinson fra England. Vi betalte for kost og losji og lurte på om vi kunne få bo sammen. Svaret vi fikk tilbake var at det muligens kunne la seg gjøre men ”it might cause some raised eyebrows”… Vi har antatt at årsaken er at SFH er et misjonssykehus. Etter å ha bodd her en uke har ikke vi merket noen kritisk blikk verken fra kollegaer eller lokale (det er stort sett bare zambiske barn som leker i det området vi bor). Det viser seg at det er den zambiske kulturen som er skeptisk til samboerskap. Jeg satt og leste om ”den zambiske nasjonale psyken” i Lonely Planet (utgitt 2008) her om dagen. Temaer som ble trukket fram som avgjørende for den nasjonale psyken er presidentvalg, HIV og fotball. I tillegg ble temaet samboerskap trukket fram som svært viktig, jeg synes følgende avsnitt er interessant:
”A social issue that is seemingly always discussed on radio is cohabitation rather than marriage. Many Zambians feel that cohabitation will rock the foundation of their traditional values an will, hence, be the beginning of the end of society”.

Etter å ha lest dette har vi bestemt oss for at dersom noen lurer så sier vi at vi er gift, best å holde seg unna trøbbel og respektere den lokale kulturen!



7/9 Guro

Reisen til Katete og den første uka på SFH.

Vi dro fredag kl 0900 og kom frem til Katete søndag kveld kl 2000. Altså 59 timer på en reise som lett kan gjøres på under det halve. Forklaringen er forsinkelser i alle ledd, og noen uforutsigbare hendelser. Som at flyet vårt tok en uventet omvei via Harare før vi kom til Lusaka, og at bussen vi tok til Katete med avreisetidspunkt kl 0800 kjørte 1330. Men vi holdt humøret oppe og kom frem slitne men lykkelige. I mørket ble vi satt av bussen langs hovedveien, hadde ingen anelse hvor vi skulle eller om noen ville være der for å møte oss. Heldigvis traff vi en trivelig fyr som geleidet oss rett til messen hvor bemanningen akkurat ikke hadde gått hjem enda. Vi fikk en nøkkel og ble vist vei til vårt nye hjem for 3 måneder.

Som er en rundt liten hytte, veldig enkelt utstyrt men med akkurat det vi trenger. I norsk standard ville nok hytta ha strøket på absolutt alle sjekkpunkter, men her i Zambia er det nok ikke så verst.

Første dag fikk vi en omvisning av Claire, en britisk medisinstudent som har vært her en måned. Så gikk vi en tur til Katete (ca 40 min i stekende sol) for å kjøpe inn noen nødvendige ting til hytta. Kom hjem med posen full av nye gardiner, vaskebøtte, klut og vaskemiddel. på tilbakeveien tok vi sykkeltaxi, effektivt, luftig og billig. På ettermiddagen var vi på generell poliklinikk hvor pasienter med alle mulige diagnoser kommer. Rommet som brukes til konsultasjonen er ca 12 kvadratmeter stort og rommer 4 leger, 4 tolker, 4 pasienter og evt noen pårørende, det er kaotisk. Nesten ingen av pasientene her på landsbygda snakker engelsk, så man er helt avhengig av en oversetter for å kunne gjennomføre en konsultasjon. Det var høyt støynivå og mange nye rutiner å forholde seg til. Ikke lett å konsentrere seg om det medisinske når man sliter med å tolke håndskrevne journalnotater på engelsk legespråk (de bruker utrolig mange forkortelser!), finne ut hvordan rutinene på sykehuset er og hvilke skjemaer man skal fylle ut. Den første kvelden var vi helt utslitt begge to!

På formiddagene denne første uka har Arne vært på herrenes medisinsk avdeling, St.Augustine og Guro har vært på kvinnelig medisinsk avdeling, St. Monica. Pasientene som ligger på avdelingene er ordentlig syke. Ofte bor de langt unna og de utsetter det å søke hjelp til det er helt nødvendig. De medisinske pasientene har alvorlige diagnoser, anslagsvis er over halvparten HIV positive, de har tuberkulose, hjernehinnebetennelse, malaria, hepatitt, Kaposis sarkom, alvorlig dehydrering og utmattelse. Diagnostiske midler er svært begrensede så ofte må man behandle kun på bakgrunn av klinisk mistanke. I løpet av en uke på SFH har vi sett flere alvorlig syke pasienter enn det vi har gjort i løpet av 4,5 år på studiet hjemme i Norge. Det er utrolig trist å frustrerende å tenke på hvor mye mer omfattende oppfølging og behandling disse pasientene ville fått hjemme, her finnes det rett og slett ikke midler. Det er veldig få leger som jobber her så vi har følt oss nyttige fra første stund. Vi gjør alt fra journalføring, klinisk undersøkelse, rekvirere blodprøver og forklare pasienter prøveresultater. I løpet av denne uka har vi begge gjort spinalpunksjon og måttet gi hjertelungeredning til pasienter som har gått i hjertestans. De har svært primitivt utstyr her, ingen defibrillator for eksempel, så det er hjertekompresjoner og bagging som gjelder. Guro var med på å suksessfult gjennopplive en 54 år gammel HIV positiv dame som gikk i stans av ukjent årsak to ganger mens datteren satt ved siden av senga og så på. Etter å ha holdt på i en time døde hun, delvis fordi vi ikke hadde mulighet til å utføre laboratorieprøvene som er nødvendige for å finne årsaken til stansen. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive hva man føler i en sånn situasjon, tenk om det hadde vært min mamma…

Vi har kommet inn i en fast rutine etter hvert, og det er veldig behagelig. Dagen starter kl 07.30 med frokost i ”messen” sammen med de andre studentene (tre sykepleiestudenter fra Nederland og en medisinstudent fra England). Så gjør vi postarbeid på en avdeling fram til kl 13.00 hvor det er en times pause med varm lunsj. Etter det er vi på poliklinikken som i utgangspunktet stenger kl 17 men holder åpent så lenge det er pasienter på venterommet. Når klokka blir 19 kommer vi til middag og ferdigdekket bord. Maten vi får servert er faktisk overraskende god! Det er tre karer på kjøkkenet som baker fersk loff (det finnes ikke grovt brød her) hver morgen. Den første dagen fikk vi bokstavelig talt servert loff med sirup på til frokost (kun smør og sirup å velge mellom på påleggsfronten). Tenker Karius og Baktus koste seg! Men fornuftige som vi er har vi heldigvis tatt med litt knekkebrød og leverpostei hjemmefra så ingen tannverk foreløpig. Ellers lager de veldig mye enkel, men god varmmat. Vi har blant annet fått servert fylte tomater, pasta med bønner og spinat, pai og kjøttgryte. Etter middag har vi stort sett vært veldig slitne. Vi har prøvd å lese litt fag og pugge noen gloser på det lokale språket Nyanja (veldig nyttig når man for eks vil be en pasient puste dypt for å lytte på lungene osv), men vi holder ikke ut stort mer en halvtime før vi gjesper om kapp med hverandre..

Vi har regna med å bli syke ganske fort begge, men foreløpig er alt bra bortsett fra at Arne har fått en liten bihulebetennelse og Guro er litt snufsete.

Fredag kveld dro vi sammen med 9 andre studenter og leger på sykehuset (pressa sammen i en personbil) inn til Katete-sentrum for å spise middag på en liten restaurant. Det er en veldig søt gammel dame som driver stedet og hun lager deilig mat. Det smakte godt med en pils etter en slitsom uke, veldig hyggelig!

Ellers har vi booket oss inn for å dra på safari i slutten av måneden i South Luangwa Nationalpark (ca 4 timers biltur herfra). Det er visstnok et av de beste stedene i Afrika for å dra på Safari, så det gleder vi oss til!

Det er i teorien muligheter for å bruke internett her på sykehuset, men i praksis har det ikke fungert i det hele tatt denne uka.

Håper alt står bra til der hjemme!

Arne & Guro