Reisen til Katete og den første uka på SFH.

Vi dro fredag kl 0900 og kom frem til Katete søndag kveld kl 2000. Altså 59 timer på en reise som lett kan gjøres på under det halve. Forklaringen er forsinkelser i alle ledd, og noen uforutsigbare hendelser. Som at flyet vårt tok en uventet omvei via Harare før vi kom til Lusaka, og at bussen vi tok til Katete med avreisetidspunkt kl 0800 kjørte 1330. Men vi holdt humøret oppe og kom frem slitne men lykkelige. I mørket ble vi satt av bussen langs hovedveien, hadde ingen anelse hvor vi skulle eller om noen ville være der for å møte oss. Heldigvis traff vi en trivelig fyr som geleidet oss rett til messen hvor bemanningen akkurat ikke hadde gått hjem enda. Vi fikk en nøkkel og ble vist vei til vårt nye hjem for 3 måneder.

Som er en rundt liten hytte, veldig enkelt utstyrt men med akkurat det vi trenger. I norsk standard ville nok hytta ha strøket på absolutt alle sjekkpunkter, men her i Zambia er det nok ikke så verst.

Første dag fikk vi en omvisning av Claire, en britisk medisinstudent som har vært her en måned. Så gikk vi en tur til Katete (ca 40 min i stekende sol) for å kjøpe inn noen nødvendige ting til hytta. Kom hjem med posen full av nye gardiner, vaskebøtte, klut og vaskemiddel. på tilbakeveien tok vi sykkeltaxi, effektivt, luftig og billig. På ettermiddagen var vi på generell poliklinikk hvor pasienter med alle mulige diagnoser kommer. Rommet som brukes til konsultasjonen er ca 12 kvadratmeter stort og rommer 4 leger, 4 tolker, 4 pasienter og evt noen pårørende, det er kaotisk. Nesten ingen av pasientene her på landsbygda snakker engelsk, så man er helt avhengig av en oversetter for å kunne gjennomføre en konsultasjon. Det var høyt støynivå og mange nye rutiner å forholde seg til. Ikke lett å konsentrere seg om det medisinske når man sliter med å tolke håndskrevne journalnotater på engelsk legespråk (de bruker utrolig mange forkortelser!), finne ut hvordan rutinene på sykehuset er og hvilke skjemaer man skal fylle ut. Den første kvelden var vi helt utslitt begge to!

På formiddagene denne første uka har Arne vært på herrenes medisinsk avdeling, St.Augustine og Guro har vært på kvinnelig medisinsk avdeling, St. Monica. Pasientene som ligger på avdelingene er ordentlig syke. Ofte bor de langt unna og de utsetter det å søke hjelp til det er helt nødvendig. De medisinske pasientene har alvorlige diagnoser, anslagsvis er over halvparten HIV positive, de har tuberkulose, hjernehinnebetennelse, malaria, hepatitt, Kaposis sarkom, alvorlig dehydrering og utmattelse. Diagnostiske midler er svært begrensede så ofte må man behandle kun på bakgrunn av klinisk mistanke. I løpet av en uke på SFH har vi sett flere alvorlig syke pasienter enn det vi har gjort i løpet av 4,5 år på studiet hjemme i Norge. Det er utrolig trist å frustrerende å tenke på hvor mye mer omfattende oppfølging og behandling disse pasientene ville fått hjemme, her finnes det rett og slett ikke midler. Det er veldig få leger som jobber her så vi har følt oss nyttige fra første stund. Vi gjør alt fra journalføring, klinisk undersøkelse, rekvirere blodprøver og forklare pasienter prøveresultater. I løpet av denne uka har vi begge gjort spinalpunksjon og måttet gi hjertelungeredning til pasienter som har gått i hjertestans. De har svært primitivt utstyr her, ingen defibrillator for eksempel, så det er hjertekompresjoner og bagging som gjelder. Guro var med på å suksessfult gjennopplive en 54 år gammel HIV positiv dame som gikk i stans av ukjent årsak to ganger mens datteren satt ved siden av senga og så på. Etter å ha holdt på i en time døde hun, delvis fordi vi ikke hadde mulighet til å utføre laboratorieprøvene som er nødvendige for å finne årsaken til stansen. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive hva man føler i en sånn situasjon, tenk om det hadde vært min mamma…

Vi har kommet inn i en fast rutine etter hvert, og det er veldig behagelig. Dagen starter kl 07.30 med frokost i ”messen” sammen med de andre studentene (tre sykepleiestudenter fra Nederland og en medisinstudent fra England). Så gjør vi postarbeid på en avdeling fram til kl 13.00 hvor det er en times pause med varm lunsj. Etter det er vi på poliklinikken som i utgangspunktet stenger kl 17 men holder åpent så lenge det er pasienter på venterommet. Når klokka blir 19 kommer vi til middag og ferdigdekket bord. Maten vi får servert er faktisk overraskende god! Det er tre karer på kjøkkenet som baker fersk loff (det finnes ikke grovt brød her) hver morgen. Den første dagen fikk vi bokstavelig talt servert loff med sirup på til frokost (kun smør og sirup å velge mellom på påleggsfronten). Tenker Karius og Baktus koste seg! Men fornuftige som vi er har vi heldigvis tatt med litt knekkebrød og leverpostei hjemmefra så ingen tannverk foreløpig. Ellers lager de veldig mye enkel, men god varmmat. Vi har blant annet fått servert fylte tomater, pasta med bønner og spinat, pai og kjøttgryte. Etter middag har vi stort sett vært veldig slitne. Vi har prøvd å lese litt fag og pugge noen gloser på det lokale språket Nyanja (veldig nyttig når man for eks vil be en pasient puste dypt for å lytte på lungene osv), men vi holder ikke ut stort mer en halvtime før vi gjesper om kapp med hverandre..

Vi har regna med å bli syke ganske fort begge, men foreløpig er alt bra bortsett fra at Arne har fått en liten bihulebetennelse og Guro er litt snufsete.

Fredag kveld dro vi sammen med 9 andre studenter og leger på sykehuset (pressa sammen i en personbil) inn til Katete-sentrum for å spise middag på en liten restaurant. Det er en veldig søt gammel dame som driver stedet og hun lager deilig mat. Det smakte godt med en pils etter en slitsom uke, veldig hyggelig!

Ellers har vi booket oss inn for å dra på safari i slutten av måneden i South Luangwa Nationalpark (ca 4 timers biltur herfra). Det er visstnok et av de beste stedene i Afrika for å dra på Safari, så det gleder vi oss til!

Det er i teorien muligheter for å bruke internett her på sykehuset, men i praksis har det ikke fungert i det hele tatt denne uka.

Håper alt står bra til der hjemme!

Arne & Guro