Nytt fra Katete

Vi begynner virkelig å komme i orden i vårt nye lille hjem nå. Arne fikk tak i litt gratis maling av et ektepar fra New Zealand, og stålbørste og malekost ble anskaffet på markedet i Katete for en billig penge. Badet og dusjen har fått et helt nytt utseende; halvparten er turkis og halvparten er blekrosa. Fargevalget ville nok ikke stått øverst på ønskelista vår hjemme, men her duger den helt fint (det ganske vanskelig å få kjøpt maling her).


Mens Arne malte badet gjorde jeg unna klesvasken ute på trappa. Arne hang opp de siste klærne fordi tørke snora er gangske høy noen steder og jeg rekker ikke opp. Mens jeg gikk inn i hytta for å ta en dusj fikk Arne besøk av noen zambiske jenter på trappa som fniste og lurte på hvorfor i all verden han vasket klær. Tror de pekte på mine stringtruser som hang til tørk på snora og lurte på om han var gift, og hvorfor i all verden ikke kvinnfolket tok seg av vaskinga. Tror nok de var ganske imponert over typen min, jeg må nok passe godt på så ingen prøver å ta han fra meg så lenge vi er her.

I går var det tendenser til krisestemning i hytta vår da vi oppdaget at passet mitt var borte. Det var nemlig ikke i kameraveska der jeg var sikker på at jeg hadde lagt det. Det ble iverksatt full leteaksjon, vi snudde og vendte på hver flis men kun Arnes pass lå i veska. Konklusjonen ble til slutt at jeg måtte ha mistet det eller blitt frastjålet passet en gang i mørket på bussreisen fra Lusaka til Katete. Jeg ringte hjem til pappa og satte han på saken og gav beskjed til sykehusadministrasjonen i tilfelle noen hadde levert det inn der. Jeg har aldri før mistet noe så verdifullt og vet at jeg passet godt på veska og passet mitt under hele reisen (jeg har blitt rana 3 ganger nå så tro meg, grepet om veska er hardt og jeg slipper den aldri ut av syne!). Arne derimot her helt håpløs når det komme til å passe på verdisakene sine. I løpet av den første flyturen på SOT (Sangvinerne On Tour) i fjor hadde han mistet både passet og lommeboka si. Det var kun de velkjente gullhåra i ræva hans som redda ham, noen ærlige sjeler hadde funnet det og gav det tilbake til ham. Med andre ord var jeg vantro til hele situasjonen som jeg hadde havnet i. Så da jeg våknet i dagtidlig etter en god natts søvn var det helt klart for meg at vi hadde forvekslet pass og at det måtte være Arne som hadde rotet bort mitt pass. Og da husket han plutselig at han hadde lagt det i en godt skjult lomme i kameraveska. Det var en utrolig lettelse, tror vi ble spart for mye tid, penger, stress og oppgitthet over zambisk byråkrati!
5/9 Guro


Dagene går og det er deilig å merke at man begynner å bli bedre kjent med sykehuset og alle folkene rundt oss. Vi kan navnene på alle legene og de kan stort sett våre, vi har blitt litt kjente med sykepleierne og tolkene. Det er fint å se at både pasienter og pårørende blir tryggere på oss. En del av barna her er dessverre fortsatt ganske redd for oss. De begynner å gråte hver gang de ser en mutzungu, dvs en hvit person. Det er ganske komisk egentlig, de kan gå fra å være i strålende humør til å hylskrike og klamre seg fast i mammas skjørtekant på et blunk dersom vi prøver å få kontakt. Ganske frustrerende for meg som har jobbet som sykepleier på barneavdeling hjemme, følte jeg begynte å få ganske god kontakt med barn etter hvert… Men det er kanskje sånn hjemme også, at barna er redde for mørkhudede?
Apropos barn, det er mange av dem her! Det er helt vanlig at en kvinne i begynnelsen av 40åra er gravid for niende gang og det vandrer mange svært unge gravide damer rundt i gangene på sykehuset. Etter hva jeg har skjønt ønsker kvinnene seg i all hovedsak mange barn. Årsaken er bla at mange barn blir syke av HIV og andre infeksjonssykdommer og dør før de når voksen alder. Når foreldrene blir for gammel til å klare seg selv trenger de noen til å ta seg av dem og her må man tydeligvis regne med litt slingringsmonn. Det er utrolig hva disse kvinnenes spede kropper har tålt av belastinger oppgjennom årene. De fleste ser eldre ut enn de er og brystene henger etter mange år med amming og huden på magen er løs etter å ha blitt strekt gang på gang. Allikevel har disse kvinnene en flott rak holdning, de bærer deres yngste barn i et tøystykke på ryggen og de har et stolt utrykk i ansiktet.
Når kvinnene har født mellom 9-12 barn synes allikevel de fleste at det begynner å bli nok. Dersom man leser kirurgenes operasjonsplan for en dag her så er ca 50% av planlagte operasjoner BTL (bilateral tube ligation), altså kvinnelig sterilisering. Jeg synes på mange måter at disse kvinnene og deres kropper allerede har vært igjennom nok, og at det er synd at de må igjennom en operasjon med full narkose. Så jeg spurte Ann, en av de erfarne kvinnelige britiske legene her, om ikke man heller kunne utføre vasektomi (altså mannlig sterilisering). Jeg synes ikke det er urimelig at mannen må yte litt, og vasektomi er dessuten et mye enklere kirurgisk inngrep en BTL. Men da Ann fikk høre det ble hun svært opphisset (hun er prikk lik Tante Turid for de som vet hvem hun er) og sa at det måtte jeg for all del ikke foreslå for noen mann her (særlig ikke siden jeg er kvinne)! Hun sa tanken er god men de zambiske mennene kommer aldri til å godta det. Hun fortalte også at dersom kvinnene her vil bli sterilisert må de spørre sin mann om tillatelse først.
Før Arne og jeg kom ned hit hadde vi kontakt med medisinsk direktør på sykehuset, Dr Sheilag Parkinson fra England. Vi betalte for kost og losji og lurte på om vi kunne få bo sammen. Svaret vi fikk tilbake var at det muligens kunne la seg gjøre men ”it might cause some raised eyebrows”… Vi har antatt at årsaken er at SFH er et misjonssykehus. Etter å ha bodd her en uke har ikke vi merket noen kritisk blikk verken fra kollegaer eller lokale (det er stort sett bare zambiske barn som leker i det området vi bor). Det viser seg at det er den zambiske kulturen som er skeptisk til samboerskap. Jeg satt og leste om ”den zambiske nasjonale psyken” i Lonely Planet (utgitt 2008) her om dagen. Temaer som ble trukket fram som avgjørende for den nasjonale psyken er presidentvalg, HIV og fotball. I tillegg ble temaet samboerskap trukket fram som svært viktig, jeg synes følgende avsnitt er interessant:
”A social issue that is seemingly always discussed on radio is cohabitation rather than marriage. Many Zambians feel that cohabitation will rock the foundation of their traditional values an will, hence, be the beginning of the end of society”.

Etter å ha lest dette har vi bestemt oss for at dersom noen lurer så sier vi at vi er gift, best å holde seg unna trøbbel og respektere den lokale kulturen!



7/9 Guro