lørdag 30. oktober 2010
Lake of Stars – Lake Malawi
Lake of Stars er en musikkfestival i Malawi som oppstod i 2004 etter initiativ fra en brite som var i landet som frivilligarbeider i 1998. Festivalen finner sted i oktober hvert år på forskjellige steder langs den enorme innsjøen, og har sakte men sikkert vokst seg litt og litt større. Ingenting i forhold til de enorme festivalene vi har i Europa, men allikevel voksent. Blant tidligere kjente navn er Groove Armada, Basement Jaxx, Lucius Banda og The Maccabees. I år skulle festivalen være på Sunbird Nkopola Lodge nesten helt sør ved innsjøen, de største trekkplastre var The Noisettes, Oliver Mtukudzi og Get Cape. Wear Cape. Fly. Må innrømme at ingen av artistene er å finne på våre Ipods, men tanken på en friuke i varmen langs Lake Malawi på en festival med et tilsynelatende humanitært fokus gjorde at det fristet allikevel.
Forskjellene fra festivaler vi er vant til hjemmefra er mange. Sunbird Nkopola Lodge er til vanlig et luksuriøst hotell, med stive priser og plettfrie fasiliteter. Beliggenheten er upåklagelig, mellom 2 flotte klipper med en gullfarget stripe ren sandstrand mellom. Høye gjerder rundt forhindrer uvedkommende inntrengere fra landsbyer rundt å forstyrre turistene. Selvsagt fullstendig urepresentabelt for Malawi og Afrika i sin helhet.
Vi har ikke plass på vårt reisebudsjett til hotellrom, og nøyer oss med å bo på festivalcampen (som jo egentlig seg hør og bør på festival) i et stort telt lånt av en venn fra sykehuset. Campingplassen tilhører hotellet, med dertil servicetilbud. Gode dusjer og toaletter, såpe og dopapir blir fylt på daglig. Korrekt antrukne tjenere vandrer rundt på teltplassen med serveringsbrett for å samle flasker og yte hjelp til festivalgjengere som skulle trenge noe. Gjørme og regn er fraværende og erstattet med en kvelende sol som vekker oss ved å lage badstu i teltet fra 0630.
Mellom vårt teltområde og festivalområdet er en korridor som tilhører den tilgrensende landsbyen. Selvsagt er tilstedeværelsen av festglade, berusede og relativt pengesterke besøkende en stor begivenhet for de lokale, og næringslivet blomstrer. Små restauranter, souvenirbutikker, reggaesjapper og kunstnere gjør god butikk. Og vi bidrar med glede, maten er billigere og bedre enn innenfor gjerdene og folk er veldig trivelige. Noen flotte lokale treutskjæringer ble også kjøpt inn. Men når vi beveger oss mot inngangen blir forskjellen mellom dem og oss igjen tydelig: vi har penger, derfor har vi festivalbånd, derfor slipper vi inn mens de lokale står igjen utenfor. Langs bambusgjerdet står de klistret for å kikke inn.
Hovedscenen er plassert idyllisk på stranden, fundamentert på bambusstokker med simpel treutsmykning. Ellers er det små boder rundt omkring med presentasjon av diverse prosjekter, for eksempel støtte til den lokale barneskolen, et gammelt skip som restaureres for å tjene på Lake Malawi som flytende sykehus.
Fjelltur med overnatting
Forrige søndag var vi en gjeng på 6 stk som gikk opp på fjellet i Katete på ettermiddagen for å overnatte på toppen. Søndagen var Zambias uavhengighetsdag og derfor har av en aller annen grunn alle fri på mandag. Vi valgte å gå opp en annen vei denne gangen fordi det var en del folk som sleit litt sist. Det var deilig å gå ettersom varmen ikke var så intens. Vi kom opp på toppen ca en time før det ble mørkt, satte opp telt og anordnet myggnettinger for de som ville sove under åpenhimmel og samlet masse ved for å lage et bål. Veden var knusktørr så sjeden har det vært enklere å lage et så stort og flott bål. Vi hadde med oss pastasalat, marshmellows og vår zambiaske venninne Laura hadde bært med seg en hel minibar; amarula, gin og vodka. Det var stjerneklart og flott å se den røde fullmånen stige opp over åsene i horisonten. Det ble en utrolig koselig kveld med mye moro og lite søvn! Ingen slanger i sikte heldigvis, kun en gigantisk stygg edderkopp som var interesser i bålet. Tidlig neste morgen tok vi fatt på nedturen og var hjemme igjen rundt kl 08. Tror sjelden vi har vært så møkkete og trøtte alle sammen, så det å ta en dusj og kunne slappe av resten av dagen var fantastisk.
Ellers har vi jobbet lange dager denne uka. Vi er på plass kl 08 og er sjelden ferdig før 17.30. Det er et jevnt kjør på poliklinikken og det kommer inn alt fra blodtrykkskontroll pasienter til alvorlige akutte tilfeller med komatøse pasienter. Det har egentlig vært litt slitsomt denne uka synes jeg, når vi er ferdige er det bar en time til sola går ned og da blir det stup mørkt her. Kl 19.00 er det middag og det er liksom ikke så mye å finne på etter det. Så dagene nå består av jobb, jobb, jobb. Man føler i hvert fall at man fortjener fri når helga kommer..
lørdag 23. oktober 2010
Ups and downs i Malawi
Som allerede nevnt bestemte vi oss for å leie bil av en lokal fyr ved navn Chris (som vi tilfeldigvis møtte utenfor sykehuset en gang i forrige uke) for å dra til Lake Malawi. Han var veldig positiv, hadde en fin bil, var pent kledd og identifiserte seg selv ved å vise oss passet sitt. Vi lagde en soleklar avtale med ham; vi skulle ha bilen i en uke for 200 USD, han skulle hente oss ved sykehuset, sørge for at tanken var full og følge oss til grensa for å ordne det nødvendige ekstra papirarbeidet som følger med midlertidig import av et kjøretøy. Vi synes dette hørtes ut som en veldig bra deal. Fyren møtte opp til avtalt tid kl 07.00 lørdag morgen og kjørte oss til Chipata, en by som ligger ca 15 min kjøretur fra grensa. Der skulle vi ta ut amerikanske dollar i banken, men den viste seg å være stengt. Det var ikke noe problem, vi kunne godt betale med zambianske kwacha sa han. Men det viste seg at prisen var ikke 200 dollar allikevel, "just make it 250, no problem", gjentok han utallige ganger. Vi ble etter hvert ganske irriterte ettersom vi på forhånd hadde fryktet noe slik kunne skje, og hadde derfor vært nøye med å lage en klar avtale. Det ble harde forhandlinger og masse styr fram og tilbake. Det viste seg at bilen vi skulle leie tilhørte en tredjepart som vi også måtte bli enige med. Og hele tiden fant Chris på småting han skulle ha ekstra betalt for. Etter 3,5 timer med forhandlinger og etter å ha betalt et beløp tilsvarende 230 dollar, kom vi oss endelig over grensa. (Ikke det at prisen er urimelig, det var bare en så utrolig uærlig måte å drive business på. På slutten begynte han bokstavelig talt å tigge om penger. Først var han en respektabel businessmann, så ble han en tigger i våre øyne.) Bensinprisene her er forresten akkurat de samme som hjemme i Norge, så vi regna med at det kom til å gå med en del penger på denne turen... Selve immigrasjonen til Malawi gikk lekende lett, og vi var ekstremt glade for å være kvitt den slitsomme bilutleieren vår.
Selve kjøringen gikk veldig bra, man blir fort vant til å holde seg på venstre side av veien. Den største utfordringen er egentlig at det er mye folk og ubesluttsomme dumme geiter i veien, det kan fort bli farlig når man kommer i 100 km/t. Vi ble selvfølgelig stoppet noen ganger av politiet, men heldigvis hadde vi alle papirene i orden.
På veien stoppet vi på et supermarked og kjøpte kjøttpai til lunsj, det skulle vise seg å bli avgjørende for min skjebne senere på turen.. Da vi kom til hovedstaten, Lilongwe, stoppet vi for å prøve å få tak i et kart. Vi parkerte bilen ved et lokalt marked og ble straks overfalt av en flokk karer som alle var svært interesserte i å vise oss hver sin butikk (det var ca 50 stk og alle var selvfølgelig helt spesielle og hadde de beste prisene). På dette markede selger de håndlagde treverksprodukter som skåler, fat, figurer av safaridyrene, salatbestikk, nøkkelringer, lysestaker osv. De har vi veldig mye fint, men vi hadde bestemt oss for å få tak i et kart fortest mulig og komme oss av gårde slik at vi kunne komme fram før det ble mørkt. Vi takket pent nei til å komme og kikke, og lurte på om de kunne fortelle oss hvor man kan få kjøpt et kart. I løpet av noen få sekunder kom det 10 fyrer løpende mot oss med et stykke treverk som var skåret ut som formen til landet Malawi, de mente at det måtte funke bra som kart.. Det var litt søtt. Til slutt fant vi en bokhandel og fikk kjøpt oss et ordentlig veikart. På vei tilbake til bilen ble vi stoppet igjen, og de insisterte på at vi måtte gå rundt å kikke litt. Vi ble til slutt med, noe vi fort kom til å angre på. Disse karene var helt desperate etter å få solgt ting. De fysisk dro meg med bortover, de kjefta høylytt på hverandre og var veldig pågående. Arne og jeg ble dratt i hver vår retning, og ettersom det var midt på dagen og nærmere 40 grader ble han ble ganske fort lei og ville dra. Jeg var litt misfornøyd med det fordi jeg hadde enda ikke hadde kommet meg til den boden jeg faktisk ville se på fordi jeg hele tiden ble stoppet på veien. Uansett så plukket disse kara opp at Arne og jeg var uenige, og de begynte å kalle ham en ond mann og en diktator som ville bestemme over kona si. Da fikk jeg også nok, og sa pent at vi kommer heller tilbake på hjemveien. Det var greit, jeg var velkommen, men diktatoren var ikke lenger velkommen! Det ble en veldig amper stemning, utrolig ubehagelig. Lilongwe gjorde ikke noe bra førsteinntrykk på noen av oss…
Vår endelige destinasjon i Malawi, Cape Maclear, ble valgt delvis pga stedets nærhet til musikkfestivalen og delvis på bakgrunn av beskrivelsen Lonely Planet gir av stedet: "It`s one of Southern Africa`s legendary backpackers` hang-outs and the kind of place where plans are forgotten as you sink into a daily rhythm of sunbathing, snorkelling, hanging out in the local village and socialising with newfound friends". Vi synes dette hørte ganske så fristende ut! Så etter å ha kjørt hele dagen og tilbakelagt det siste stykket over et fjell på en svært humpete grusvei etter solnedgang, kom vi endelig fram til Cape Maclaer i ly av mørket. Vi leide oss et flott rom på Gecko Lounge, spiste en deilig middag og var generelt sett veldig fornøyde.
Neste morgen startet imidlertid med litt småproblemer. Det viste seg at i Cape Maclear, som kanskje er det aller mest turistifiserte stedet i Malawi, er det ikke mulig å betale med visakort på noen av hotellene og nærmeste minibank er 1,5 timers kjøretur unna. Vi hadde ikke så mye malawiske kwacha, så vi måtte altså ut og kjøre igjen – great…! Et annet problem som nå hadde oppstått var at jeg hadde begynt å få magesmerter og diare (her kommer kjøttpaien inn i bildet). Det ble en veldig ubehagelig kjøretur for meg over den humpete grusveien i nærmere 40 grader med konstant trang til å gå på do. Etter hvert kom også pannekakene med banan som jeg hadde spist til frokost opp i sin helhet. Tror jeg fylte tre poser med spy innen vi var fremme ved minibanken i Mangochi.. Jeg måtte skuffe Arne med å si at jeg tror ikke vi kommer oss tilbake til Cape Maclear samme dag, i stedet endte vi opp med å tilbringe natten på et ganske shabby tilfeldig valgt sted. Men de hadde toalett og en seng, så jeg var i og for seg fornøyd. Vi ble begge tiltagende bekymra utover kvelden da jeg fikk feber. Malaria kan gjerne debutere med generell sykdomsfølelse etterfulgt av oppkast og diare… Men neste morgen følte jeg meg heldigvis mye bedre, bare litt slapp. Vår medisinske konklusjon er at jeg ble matforgiftet av kjøttpaien, sannsynligvis salmonellatoksiner ut i fra inkubasjonstiden.
Vi kjørte tilbake til Cape Maclear og begynte jakten på et koselig og prismessig rimelig sted å bo (Gecko Lounge var fullbooket). Etter mye fram og tilbake fant vi et utrolig bra sted; Fat Monkeys. Vi leide et eget lite hus med deilig dusj, kjøkken og en veranda J Her tilbrakte vi tre netter og kunne endelig slappe av med en bok og nyte sola, noe som i hvert fall jeg hadde lengta etter. Arne var gira på å lage planer, så gjorde avtale med en av de lokale gutta om å bli med på båttur inkludert lunsj, leie av snorkle utstyr og mating av fiskeørn.
Det hører med til historien å fortelle litt om noen bekymringer vi hadde i forkant av å dra til Lake Malawi. Som i de fleste andre ferskvann i Afrika, forekommer parasitten Schistostomiasis i innsjøen. Denne parasitten bor i snegler, frigjøres til vannet, trenger inn gjennom huden til mennesker og vandrer til blodårer rundt leveren, tarmene og blæra. Her slår parasitten seg ned, formerer seg og legger egg som skilles ut via menneskers urin og avføring. Så godt som alle i lokalbefolkingen rundt Lake Malawi får denne parasitten når de bader, og ringen sluttes av små barn som bla tisser i innsjøen. Første symptom på at man er smittet er et kløende utslett som oppstår bare noen timer etter å ha vært i vannet "swimmer`s itch". Så går man over i en asymptomatisk fase som kan vare i måneder til år hvor parasitten vokser i kroppen. Dersom man ikke behandles kan det bli en kronisk infeksjon som kan føre til forstørret lever og milt, blodig diare, økt risiko for blærekreft og den kan faktisk også spre seg til hjernen. Det har vært noen Schistostomiasis pasienter på sykehuset, og det er ikke et pent syn. Senest i går hadde jeg en 54 år gammel dame på poliklinikken som kom fordi hun ikke hadde hatt menstruasjon siden april, magen hennes hadde vokst og hun var nå overbevist om at hun var gravid. Hun var svært glad, hun ønsket seg et barn til (det siste barnet hennes fødte hun i 1977). Jeg ble jo straks skeptisk, den vanligste årsaken til at kvinner mister menstruasjonen i en alder av 54 år er jo at hun har kommet i overgangsalderen. Da jeg undersøkte magen hennes kan jeg godt forstå at hun trodde at hun var gravid, hun var en svært slank dame og hadde en stor masse i magen. Men det var definitivt ikke en gravid livmor, når man kjente på magen var det klart at hun hadde en gigantisk milt. Ultralyd bekreftet dette, i tillegg til at hun hadde en utvidet levervene, mest sannsynlige diagnose er Schistostomiasis. Uansett, vi satt og leste om denne sykdommen i Oxford Handbook of Tropical Medicine før vi dro nedover, og var vel ganske enige om at det ikke frista så mye å bade. Men når man kommer til innsjøen forandrer man fort mening, det er så utrolig pent og det er mange steder med krystallklart vann. Nesten alle turister bader i Lake Malawi, og de aller fleste opplever at de får swimmer`s itch (de blir altså smittet med parasitten). Dette er visst nok ikke noe problem så lenge man sørger for å få testet seg og tar behandlingen et par måneder senere (behandlingen er veldig enkel, kun to tabletter). Alle andre som var på båttur den dagen ut til en liten øy, bada i det innbydende klare vannet. Vi satt svettende på land i en time, klødde oss i hodet og var ekstremt usikre på hva vi skulle gjøre.. Siden denne øya er ubefolka mener en marinebiolog som har forsket en del i området at det er bortimot 100% sikkert at man ikke får Schisto om man bader der. Det endte med at vi stupte uti, tok et par raske svømmetak og kom oss kjapt opp på land igjen. Det må ha vært et komisk syn for utenforstående som så lå der og snorkla og koste seg. To hysteriske medisinstudenter (særlig jeg må jeg innrømme) som har noia for å bli syke... Jaja, deilig var det! Vi må vel uansett ta oss en tur på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål for å teste oss for MRSA og TB før vi får lov til å jobbe i det norske helsevesenet igjen, så da kan vi jo likegodt ta en Schisto test også..
Det var utrolig kult å se på mating av fiskeørn, Arne ble veldig gira og tok helt av med speilreflekskamerat. Vi hadde med noen døde fisk som vår lokale kar kasta bare noen meter fra båten etter å ha plystra høyt og fått oppmerksomheten til de praktfulle fuglene. Og de kom, nesten hver gang.
Malawi er et av verdens fattigste land, nesten halvparten av befolkningen på 13,1 mill er kronisk underernærte og forventet levealder er kun 43 år, bl.a. på grunn av en svært høy forekomst av HIV/AIDS. Det er et lite land, og med en av de høyeste befolkningstetthetene i hele Afrika, er det klart at det er hard kamp om de tilgjengelige ressursene. Landets viktigste inntekstkilder er eksport av tobakk, te, sukker og kaffe. I området rundt lake Malawi er i tillegg jordbruk og selvfølgelig turisme viktig.
Jeg vet ikke helt hva vi hadde forestilt oss på forhånd, men jeg tror mine forventninger i stor grad var påvirket av alle de idylliske bildene vi hadde sett av innsjøen på forhånd. Det ser ut som paradis på jord. Men når vi kom fram ble vi fort klar over medaljens bakside. Vegg i vegg med alle luksushotellene og de flotte loungene ligger det tett i tett med små skur hvor lokalbefolkningen bor. Hele deres liv er sentrert rundt innsjøen. De står halvnakne og vasker seg selv, klær, kopper og kar i vannkanten og etterpå pusser de tenna i det samme vannet og fyller en kopp som de drikker. Langs strandkanten går det en rekke mannfolk som selger alt fra smykker, øredobber, nøkkelringer og klær. De er svært innpåslitne, akkurat som de kara vi møtte på markede i Lilongwe. Ikke så veldig behagelig når man prøver å slappe av å lese en bok.
En kveld Arne og jeg satt med en pils nedpå stranda kom en mann bort til oss som hadde skjønt nettopp dette at turistene ikke liker å bli mast på hele tiden. Han hadde en helt annen fremtoning enn de andre, han var rolig, behagelig og virket veldig ydmyk. Hans navn var Shakespeare, og han lurte på om han kunne få lov til å vise oss produktene sine. I sekken hadde han en rekke kort i grovt papir med afrikanske damer som motiv, de så veldig hjemmelagde ut. Det viste seg at han jobber på en liten fabrikk som resirkulerer gammelt papir, lager ny pappmasse som de så lager kort og små bøker av. Inntektene går til selgerne og til foreldreløse barn i landsbyen. Jeg lurte på hvor mye han skulle ha for et kort, og upruta pris var 2500 kwacha (tilsvarer ca 100 nok kr). Dette er VELDIG mye penger i Malawi, men jeg synes han var en sånn flott fyr og pengene gikk til en god sak, så jeg gikk hjem for å hente penger. På vei tilbake tenkte jeg at det egentlig var litt dumt å bruke så mye penger på et kort (vi hadde allerede blitt lurt flere ganger og gjort en del andre dårlige kjøp i løpet av dagen), så jeg foreslo heller at vi skulle bli med og se på fabrikken hans dagen etter og handle da. Mens jeg var borte hadde han visst gitt Arne hvert vårt armbånd i gave for han ble så glad. Neste dag møtte vi han og han fulgte oss til fabrikken. På veien fortalte han oss hele livshistorien sin. Mens han gikk på ungdomsskolen hadde han gjort kjæresten sin gravid og han ble tvunget til å avbryte utdannelsen, gifte seg og ta seg en jobb for å forsørge familien. Kun et par år etter at kona fødte deres andre barn, døde hun av cerebral malaria. Han forsøkte nå så godt han kunne å tjene nok penger til å kunne forsørge sine to døtre og betale for deres skolegang. Vi fikk etter hvert veldig stor sympati med han, det virka som om han hadde hatt et tøft liv.
"Fabrikken" viste seg å bestå av en liten bakgård med en haug med søppel, et kar med pappmasjé, en presse og et lite hjørne hvor det satt to små barn og arbeidet med å binde sammen ark til bøker. Shakespeare og hans sjef demonstrerte hvordan de lade papiret for oss. Det er utrolig hvor flotte ting de kunne lage, bokstavelig talt, av søppel, og med så begrensede ressurser. Allikevel tror jeg både Arne og jeg ble lettere sjokkert ved synet, det gav oss en dårlig feeling å se de små barna som var satt til å arbeide. Nå som vi var der måtte vi jo handle litt, vi brukte ca 200 norske kroner på 4 postkort. Det er faktisk vanvittig bra betaling i malawisk sammenheng, men allikevel fikk vi følelsen av at de ikke var fornøyde. De ville vi skulle komme tilbake og handle mer neste dag. Vi synes etter hvert at situasjonen utviklet seg til å bli litt ubehagelig, det var jo helt klart at de bare ville ha mer og mer penger av oss. Vi utvekslet noen få ord på norsk og ble enige om at nok var nok, vi ville ikke binde oss til ytterligere avtaler. I løpet av tiden vi tilbrakte på fabrikken hadde det blitt mørkt. På vei tilbake ville Shakespeare vise oss hjemmet sitt. Vi ble med, men jeg begynte egentlig å bli ganske gira på å komme meg tilbake til Fat Monkey. Før vi gikk spurte han om vi hadde noen planer for morgendagen, og før jeg visste ordet av det hadde Arne laget avtale om at vi skulle komme på pannekaker til frokost neste morgen kl 08. Etterpå var jeg lettere irritert på Arne av flere årsaker. For det første synes vi begge det er vanskelig å si nei, men hadde nettopp blitt enige om å gjøre akkurat det. For det andre hadde ikke jeg lyst til å ha noen avtale så tidlig om morran. For det tredje hadde jeg bare et par dager i forveien spydd opp pannekakene jeg hadde til frokost, pannekaker var noe av det siste jeg hadde lyst på! Da vi kom tilbake på Fat Monkey endte det opp med at vi krangla litt oss imellom, vi rant begge over av dårlig samvittighet. Middagen og rødvinen vi begge hadde gleda oss til smakte ikke så godt den kvelden.
Etter noen (relativt) avslappende dager i Cape Maclear dro vi litt lenger sørover langs innsjøen til Sunbird lounge, hvor festivalen Lake of Stars skulle utspille seg. På turen over fjellet på den humpete grusveien møtte vi først to menn som samarbeida om å dytte en kvinne i rullestol oppover. Kvinnen så veldig tæra og syk ut, og det viste seg at de var på vei til det lokale helsesenteret som lå bare noen hundre meter lengre framme. Vi tilbød dem skyss den koret veien, og de ble overlykkelige og var svært takknemlige. Da vi hadde satt dem fra oss så vi 4 andre personer som stod og haika langs veien. Vi kan godt gi noen av dem skyss også tenkte vi, de må bare bli enige seg i mellom om hvem som har venta lengst. Men det var det ikke snakk om, de skviste seg alle 4 inn i baksete på vår lille Toyota Corola. Det var en stor, flott og tykk african mama, en kar som jobba i baren på Fat Monkey, en liten gutt og en eldre dame som bar på en stor høne og et digert knippe fersk fisk. Det var så vidt de klarte å presse igjen døra, det stinka fisk hele turen og den stakkars høna ble helt skvist. Vi måtte holde oss for ikke å le hele veien, de utgjorde et komisk syn i baksete.
Arne skriver mer om selve festivalen!
Hjemme igjen
Det har vært veldig deilig å komme tilbake til sykehuset denne uka. En del av legene som jobber har vært bortreist, slik at det har vært spesielt mye bruk for oss medisinstudenter. Tirsdag formiddag var det faktisk kun Arne, Ellen (stud.med fra danmark) og jeg som drev den medisinske poliklinikken, uten noen leger til stedet. Det virka i utgangspunktet litt skummelt, men gikk faktisk utrolig bra når vi tok oss god tid og spurte hverandre om råd dersom vi var usikre. Nå kalles vi bare The Scandinavian Dreamteam (selvutnevnt)…
Man får sett så utrolig mange ulike problemer på poliklinikken, vi liker oss veldig godt der nå. Noen eksempler fra denne uken er bl.a. en dame Arne hadde som kom fordi hun plutselig hadde begynt å høre så dårlig på det ene øret. Det viste seg at hun hadde et insekt som satt fast nesten helt inne ved trommehinnen. Jeg fikk til slutt gleden av å fiske ut en diger flue, veldig tilfresstillende og man får en takknemlig pasient. Arne og jeg tok imot en dame som kom haltende inn rett etter stengetid. Alle tolkene hadde gått, men det skulle ikke så mye undersøkelse til før vi skjønte at hun hadde septisk artritt (en bakteriell betennelse) i venstre kne. Dette kan være en ganske farlig tilstand, dersom det ikke behandles rimelig raskt kan hele leddet bli ødelagt. Så vi fikk lagt henne inn, starta opp med antibiotika og Arne stakk en nål inn i leddet og drenerte ut masse gult puss.
Jeg hadde et ektepar som kom fordi de begge hadde mark i tarmene og i tillegg hadde han problemer med potensen, dvs han klarte ikke å få ereksjon. Etter å ha tatt en grundig anamnese kom jeg fram til at den erektile dysfunksjonen mest sannsynlig skyltes psykologiske årsaker. Han hadde vært utro for noen år siden, fått en kjønnssykdom og hadde dårlig samvittighet i tillegg til at han var redd for at kona hadde vært utro. Etter mye om og men fikk jeg forklart alt dette til paret, og de var enige at dette nok var mye av problemet deres. De bekreftet at de var svært glade i hverandre og ville gjerne ha det fint sammen, så jeg så det som min oppgave å gi dem noen ekteskapelige råd. Men her kommer de store kulturforskjellene inn i bildet. Her ser du aldri en mann og en kvinne gå og leie hverandre, de opptrer aldri som kjærester eller mann og kone i offentlighet. På dagtid tar kvinnene seg av barna og husarbeidet, mens mannen er ute og driver med et eller annet arbeid. Samværet mellom mann og kvinne skjer etter mørkets frembrudd, nærmere bestemt ved leggetid. Folk her har nok mye sex, men jeg har inntrykk av at det er ekstremt lite romantikk og det er i all hovedsak kvinnens oppgave å tilfredsstille mannen uten å nødvendigvis få så mye tilbake. Så hvordan gir man da råd om hvordan et slikt samliv kan forbedres og samtidig ivareta respekten for deres kultur og tradisjoner? Er det noen ting mann og kvinne kan gjøre sammen her for å vise at de er glade i hverandre og pleie deres seksuelle forhold? Jeg spurte om å få litt hjelp av tolken min, og han hadde faktisk to veldig gode tips. For det første rådet han dem til å ta en dusj sammen og vaske hverandre i fred og ro (ellers ser de aldri hverandre nakne i dagslys). For det andre foreslo han at hun kunne gi sin mann en privat stund med intim dans. Det ble etter hvert ganske god stemning i det lille rommet på poliklinikken, Arne, hans pasient og den andre tolken i ble også interesserte i samtalen. Til slutt gikk paret mitt smilende og fnisende ut av døra, håper det ordner seg for dem.
Jeg har for øvrig blitt syk igjen. Denne gangen er det også en mageinfeksjon av bakteriell årsak, er slapp og har feber, magesmerter og diare. For sikkerhets skyld lagde Arne et blodutstryk som han mikroskoperte for å se etter malariaparasitter, men heldigvis var det ingen. Derimot var det masse nøytrofile granulocytter (hvite blodceller) som tyder på en bakteriell infeksjon i kroppen. Han passer godt på meg når jeg er syk og ubrukelig, det er jeg veldig glad for. Det var ekstra stas å motta en pakke fra mamma og resten av familien i dag med koselige ord og norsk melkesjokolade, skal kose meg med den så fort jeg blir frisk!
Guro 22/10
Selve kjøringen gikk veldig bra, man blir fort vant til å holde seg på venstre side av veien. Den største utfordringen er egentlig at det er mye folk og ubesluttsomme dumme geiter i veien, det kan fort bli farlig når man kommer i 100 km/t. Vi ble selvfølgelig stoppet noen ganger av politiet, men heldigvis hadde vi alle papirene i orden.
På veien stoppet vi på et supermarked og kjøpte kjøttpai til lunsj, det skulle vise seg å bli avgjørende for min skjebne senere på turen.. Da vi kom til hovedstaten, Lilongwe, stoppet vi for å prøve å få tak i et kart. Vi parkerte bilen ved et lokalt marked og ble straks overfalt av en flokk karer som alle var svært interesserte i å vise oss hver sin butikk (det var ca 50 stk og alle var selvfølgelig helt spesielle og hadde de beste prisene). På dette markede selger de håndlagde treverksprodukter som skåler, fat, figurer av safaridyrene, salatbestikk, nøkkelringer, lysestaker osv. De har vi veldig mye fint, men vi hadde bestemt oss for å få tak i et kart fortest mulig og komme oss av gårde slik at vi kunne komme fram før det ble mørkt. Vi takket pent nei til å komme og kikke, og lurte på om de kunne fortelle oss hvor man kan få kjøpt et kart. I løpet av noen få sekunder kom det 10 fyrer løpende mot oss med et stykke treverk som var skåret ut som formen til landet Malawi, de mente at det måtte funke bra som kart.. Det var litt søtt. Til slutt fant vi en bokhandel og fikk kjøpt oss et ordentlig veikart. På vei tilbake til bilen ble vi stoppet igjen, og de insisterte på at vi måtte gå rundt å kikke litt. Vi ble til slutt med, noe vi fort kom til å angre på. Disse karene var helt desperate etter å få solgt ting. De fysisk dro meg med bortover, de kjefta høylytt på hverandre og var veldig pågående. Arne og jeg ble dratt i hver vår retning, og ettersom det var midt på dagen og nærmere 40 grader ble han ble ganske fort lei og ville dra. Jeg var litt misfornøyd med det fordi jeg hadde enda ikke hadde kommet meg til den boden jeg faktisk ville se på fordi jeg hele tiden ble stoppet på veien. Uansett så plukket disse kara opp at Arne og jeg var uenige, og de begynte å kalle ham en ond mann og en diktator som ville bestemme over kona si. Da fikk jeg også nok, og sa pent at vi kommer heller tilbake på hjemveien. Det var greit, jeg var velkommen, men diktatoren var ikke lenger velkommen! Det ble en veldig amper stemning, utrolig ubehagelig. Lilongwe gjorde ikke noe bra førsteinntrykk på noen av oss…
Vår endelige destinasjon i Malawi, Cape Maclear, ble valgt delvis pga stedets nærhet til musikkfestivalen og delvis på bakgrunn av beskrivelsen Lonely Planet gir av stedet: "It`s one of Southern Africa`s legendary backpackers` hang-outs and the kind of place where plans are forgotten as you sink into a daily rhythm of sunbathing, snorkelling, hanging out in the local village and socialising with newfound friends". Vi synes dette hørte ganske så fristende ut! Så etter å ha kjørt hele dagen og tilbakelagt det siste stykket over et fjell på en svært humpete grusvei etter solnedgang, kom vi endelig fram til Cape Maclaer i ly av mørket. Vi leide oss et flott rom på Gecko Lounge, spiste en deilig middag og var generelt sett veldig fornøyde.
Neste morgen startet imidlertid med litt småproblemer. Det viste seg at i Cape Maclear, som kanskje er det aller mest turistifiserte stedet i Malawi, er det ikke mulig å betale med visakort på noen av hotellene og nærmeste minibank er 1,5 timers kjøretur unna. Vi hadde ikke så mye malawiske kwacha, så vi måtte altså ut og kjøre igjen – great…! Et annet problem som nå hadde oppstått var at jeg hadde begynt å få magesmerter og diare (her kommer kjøttpaien inn i bildet). Det ble en veldig ubehagelig kjøretur for meg over den humpete grusveien i nærmere 40 grader med konstant trang til å gå på do. Etter hvert kom også pannekakene med banan som jeg hadde spist til frokost opp i sin helhet. Tror jeg fylte tre poser med spy innen vi var fremme ved minibanken i Mangochi.. Jeg måtte skuffe Arne med å si at jeg tror ikke vi kommer oss tilbake til Cape Maclear samme dag, i stedet endte vi opp med å tilbringe natten på et ganske shabby tilfeldig valgt sted. Men de hadde toalett og en seng, så jeg var i og for seg fornøyd. Vi ble begge tiltagende bekymra utover kvelden da jeg fikk feber. Malaria kan gjerne debutere med generell sykdomsfølelse etterfulgt av oppkast og diare… Men neste morgen følte jeg meg heldigvis mye bedre, bare litt slapp. Vår medisinske konklusjon er at jeg ble matforgiftet av kjøttpaien, sannsynligvis salmonellatoksiner ut i fra inkubasjonstiden.
Vi kjørte tilbake til Cape Maclear og begynte jakten på et koselig og prismessig rimelig sted å bo (Gecko Lounge var fullbooket). Etter mye fram og tilbake fant vi et utrolig bra sted; Fat Monkeys. Vi leide et eget lite hus med deilig dusj, kjøkken og en veranda J Her tilbrakte vi tre netter og kunne endelig slappe av med en bok og nyte sola, noe som i hvert fall jeg hadde lengta etter. Arne var gira på å lage planer, så gjorde avtale med en av de lokale gutta om å bli med på båttur inkludert lunsj, leie av snorkle utstyr og mating av fiskeørn.
Det hører med til historien å fortelle litt om noen bekymringer vi hadde i forkant av å dra til Lake Malawi. Som i de fleste andre ferskvann i Afrika, forekommer parasitten Schistostomiasis i innsjøen. Denne parasitten bor i snegler, frigjøres til vannet, trenger inn gjennom huden til mennesker og vandrer til blodårer rundt leveren, tarmene og blæra. Her slår parasitten seg ned, formerer seg og legger egg som skilles ut via menneskers urin og avføring. Så godt som alle i lokalbefolkingen rundt Lake Malawi får denne parasitten når de bader, og ringen sluttes av små barn som bla tisser i innsjøen. Første symptom på at man er smittet er et kløende utslett som oppstår bare noen timer etter å ha vært i vannet "swimmer`s itch". Så går man over i en asymptomatisk fase som kan vare i måneder til år hvor parasitten vokser i kroppen. Dersom man ikke behandles kan det bli en kronisk infeksjon som kan føre til forstørret lever og milt, blodig diare, økt risiko for blærekreft og den kan faktisk også spre seg til hjernen. Det har vært noen Schistostomiasis pasienter på sykehuset, og det er ikke et pent syn. Senest i går hadde jeg en 54 år gammel dame på poliklinikken som kom fordi hun ikke hadde hatt menstruasjon siden april, magen hennes hadde vokst og hun var nå overbevist om at hun var gravid. Hun var svært glad, hun ønsket seg et barn til (det siste barnet hennes fødte hun i 1977). Jeg ble jo straks skeptisk, den vanligste årsaken til at kvinner mister menstruasjonen i en alder av 54 år er jo at hun har kommet i overgangsalderen. Da jeg undersøkte magen hennes kan jeg godt forstå at hun trodde at hun var gravid, hun var en svært slank dame og hadde en stor masse i magen. Men det var definitivt ikke en gravid livmor, når man kjente på magen var det klart at hun hadde en gigantisk milt. Ultralyd bekreftet dette, i tillegg til at hun hadde en utvidet levervene, mest sannsynlige diagnose er Schistostomiasis. Uansett, vi satt og leste om denne sykdommen i Oxford Handbook of Tropical Medicine før vi dro nedover, og var vel ganske enige om at det ikke frista så mye å bade. Men når man kommer til innsjøen forandrer man fort mening, det er så utrolig pent og det er mange steder med krystallklart vann. Nesten alle turister bader i Lake Malawi, og de aller fleste opplever at de får swimmer`s itch (de blir altså smittet med parasitten). Dette er visst nok ikke noe problem så lenge man sørger for å få testet seg og tar behandlingen et par måneder senere (behandlingen er veldig enkel, kun to tabletter). Alle andre som var på båttur den dagen ut til en liten øy, bada i det innbydende klare vannet. Vi satt svettende på land i en time, klødde oss i hodet og var ekstremt usikre på hva vi skulle gjøre.. Siden denne øya er ubefolka mener en marinebiolog som har forsket en del i området at det er bortimot 100% sikkert at man ikke får Schisto om man bader der. Det endte med at vi stupte uti, tok et par raske svømmetak og kom oss kjapt opp på land igjen. Det må ha vært et komisk syn for utenforstående som så lå der og snorkla og koste seg. To hysteriske medisinstudenter (særlig jeg må jeg innrømme) som har noia for å bli syke... Jaja, deilig var det! Vi må vel uansett ta oss en tur på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål for å teste oss for MRSA og TB før vi får lov til å jobbe i det norske helsevesenet igjen, så da kan vi jo likegodt ta en Schisto test også..
Det var utrolig kult å se på mating av fiskeørn, Arne ble veldig gira og tok helt av med speilreflekskamerat. Vi hadde med noen døde fisk som vår lokale kar kasta bare noen meter fra båten etter å ha plystra høyt og fått oppmerksomheten til de praktfulle fuglene. Og de kom, nesten hver gang.
Malawi er et av verdens fattigste land, nesten halvparten av befolkningen på 13,1 mill er kronisk underernærte og forventet levealder er kun 43 år, bl.a. på grunn av en svært høy forekomst av HIV/AIDS. Det er et lite land, og med en av de høyeste befolkningstetthetene i hele Afrika, er det klart at det er hard kamp om de tilgjengelige ressursene. Landets viktigste inntekstkilder er eksport av tobakk, te, sukker og kaffe. I området rundt lake Malawi er i tillegg jordbruk og selvfølgelig turisme viktig.
Jeg vet ikke helt hva vi hadde forestilt oss på forhånd, men jeg tror mine forventninger i stor grad var påvirket av alle de idylliske bildene vi hadde sett av innsjøen på forhånd. Det ser ut som paradis på jord. Men når vi kom fram ble vi fort klar over medaljens bakside. Vegg i vegg med alle luksushotellene og de flotte loungene ligger det tett i tett med små skur hvor lokalbefolkningen bor. Hele deres liv er sentrert rundt innsjøen. De står halvnakne og vasker seg selv, klær, kopper og kar i vannkanten og etterpå pusser de tenna i det samme vannet og fyller en kopp som de drikker. Langs strandkanten går det en rekke mannfolk som selger alt fra smykker, øredobber, nøkkelringer og klær. De er svært innpåslitne, akkurat som de kara vi møtte på markede i Lilongwe. Ikke så veldig behagelig når man prøver å slappe av å lese en bok.
En kveld Arne og jeg satt med en pils nedpå stranda kom en mann bort til oss som hadde skjønt nettopp dette at turistene ikke liker å bli mast på hele tiden. Han hadde en helt annen fremtoning enn de andre, han var rolig, behagelig og virket veldig ydmyk. Hans navn var Shakespeare, og han lurte på om han kunne få lov til å vise oss produktene sine. I sekken hadde han en rekke kort i grovt papir med afrikanske damer som motiv, de så veldig hjemmelagde ut. Det viste seg at han jobber på en liten fabrikk som resirkulerer gammelt papir, lager ny pappmasse som de så lager kort og små bøker av. Inntektene går til selgerne og til foreldreløse barn i landsbyen. Jeg lurte på hvor mye han skulle ha for et kort, og upruta pris var 2500 kwacha (tilsvarer ca 100 nok kr). Dette er VELDIG mye penger i Malawi, men jeg synes han var en sånn flott fyr og pengene gikk til en god sak, så jeg gikk hjem for å hente penger. På vei tilbake tenkte jeg at det egentlig var litt dumt å bruke så mye penger på et kort (vi hadde allerede blitt lurt flere ganger og gjort en del andre dårlige kjøp i løpet av dagen), så jeg foreslo heller at vi skulle bli med og se på fabrikken hans dagen etter og handle da. Mens jeg var borte hadde han visst gitt Arne hvert vårt armbånd i gave for han ble så glad. Neste dag møtte vi han og han fulgte oss til fabrikken. På veien fortalte han oss hele livshistorien sin. Mens han gikk på ungdomsskolen hadde han gjort kjæresten sin gravid og han ble tvunget til å avbryte utdannelsen, gifte seg og ta seg en jobb for å forsørge familien. Kun et par år etter at kona fødte deres andre barn, døde hun av cerebral malaria. Han forsøkte nå så godt han kunne å tjene nok penger til å kunne forsørge sine to døtre og betale for deres skolegang. Vi fikk etter hvert veldig stor sympati med han, det virka som om han hadde hatt et tøft liv.
"Fabrikken" viste seg å bestå av en liten bakgård med en haug med søppel, et kar med pappmasjé, en presse og et lite hjørne hvor det satt to små barn og arbeidet med å binde sammen ark til bøker. Shakespeare og hans sjef demonstrerte hvordan de lade papiret for oss. Det er utrolig hvor flotte ting de kunne lage, bokstavelig talt, av søppel, og med så begrensede ressurser. Allikevel tror jeg både Arne og jeg ble lettere sjokkert ved synet, det gav oss en dårlig feeling å se de små barna som var satt til å arbeide. Nå som vi var der måtte vi jo handle litt, vi brukte ca 200 norske kroner på 4 postkort. Det er faktisk vanvittig bra betaling i malawisk sammenheng, men allikevel fikk vi følelsen av at de ikke var fornøyde. De ville vi skulle komme tilbake og handle mer neste dag. Vi synes etter hvert at situasjonen utviklet seg til å bli litt ubehagelig, det var jo helt klart at de bare ville ha mer og mer penger av oss. Vi utvekslet noen få ord på norsk og ble enige om at nok var nok, vi ville ikke binde oss til ytterligere avtaler. I løpet av tiden vi tilbrakte på fabrikken hadde det blitt mørkt. På vei tilbake ville Shakespeare vise oss hjemmet sitt. Vi ble med, men jeg begynte egentlig å bli ganske gira på å komme meg tilbake til Fat Monkey. Før vi gikk spurte han om vi hadde noen planer for morgendagen, og før jeg visste ordet av det hadde Arne laget avtale om at vi skulle komme på pannekaker til frokost neste morgen kl 08. Etterpå var jeg lettere irritert på Arne av flere årsaker. For det første synes vi begge det er vanskelig å si nei, men hadde nettopp blitt enige om å gjøre akkurat det. For det andre hadde ikke jeg lyst til å ha noen avtale så tidlig om morran. For det tredje hadde jeg bare et par dager i forveien spydd opp pannekakene jeg hadde til frokost, pannekaker var noe av det siste jeg hadde lyst på! Da vi kom tilbake på Fat Monkey endte det opp med at vi krangla litt oss imellom, vi rant begge over av dårlig samvittighet. Middagen og rødvinen vi begge hadde gleda oss til smakte ikke så godt den kvelden.
Etter noen (relativt) avslappende dager i Cape Maclear dro vi litt lenger sørover langs innsjøen til Sunbird lounge, hvor festivalen Lake of Stars skulle utspille seg. På turen over fjellet på den humpete grusveien møtte vi først to menn som samarbeida om å dytte en kvinne i rullestol oppover. Kvinnen så veldig tæra og syk ut, og det viste seg at de var på vei til det lokale helsesenteret som lå bare noen hundre meter lengre framme. Vi tilbød dem skyss den koret veien, og de ble overlykkelige og var svært takknemlige. Da vi hadde satt dem fra oss så vi 4 andre personer som stod og haika langs veien. Vi kan godt gi noen av dem skyss også tenkte vi, de må bare bli enige seg i mellom om hvem som har venta lengst. Men det var det ikke snakk om, de skviste seg alle 4 inn i baksete på vår lille Toyota Corola. Det var en stor, flott og tykk african mama, en kar som jobba i baren på Fat Monkey, en liten gutt og en eldre dame som bar på en stor høne og et digert knippe fersk fisk. Det var så vidt de klarte å presse igjen døra, det stinka fisk hele turen og den stakkars høna ble helt skvist. Vi måtte holde oss for ikke å le hele veien, de utgjorde et komisk syn i baksete.
Arne skriver mer om selve festivalen!
Hjemme igjen
Det har vært veldig deilig å komme tilbake til sykehuset denne uka. En del av legene som jobber har vært bortreist, slik at det har vært spesielt mye bruk for oss medisinstudenter. Tirsdag formiddag var det faktisk kun Arne, Ellen (stud.med fra danmark) og jeg som drev den medisinske poliklinikken, uten noen leger til stedet. Det virka i utgangspunktet litt skummelt, men gikk faktisk utrolig bra når vi tok oss god tid og spurte hverandre om råd dersom vi var usikre. Nå kalles vi bare The Scandinavian Dreamteam (selvutnevnt)…
Man får sett så utrolig mange ulike problemer på poliklinikken, vi liker oss veldig godt der nå. Noen eksempler fra denne uken er bl.a. en dame Arne hadde som kom fordi hun plutselig hadde begynt å høre så dårlig på det ene øret. Det viste seg at hun hadde et insekt som satt fast nesten helt inne ved trommehinnen. Jeg fikk til slutt gleden av å fiske ut en diger flue, veldig tilfresstillende og man får en takknemlig pasient. Arne og jeg tok imot en dame som kom haltende inn rett etter stengetid. Alle tolkene hadde gått, men det skulle ikke så mye undersøkelse til før vi skjønte at hun hadde septisk artritt (en bakteriell betennelse) i venstre kne. Dette kan være en ganske farlig tilstand, dersom det ikke behandles rimelig raskt kan hele leddet bli ødelagt. Så vi fikk lagt henne inn, starta opp med antibiotika og Arne stakk en nål inn i leddet og drenerte ut masse gult puss.
Jeg hadde et ektepar som kom fordi de begge hadde mark i tarmene og i tillegg hadde han problemer med potensen, dvs han klarte ikke å få ereksjon. Etter å ha tatt en grundig anamnese kom jeg fram til at den erektile dysfunksjonen mest sannsynlig skyltes psykologiske årsaker. Han hadde vært utro for noen år siden, fått en kjønnssykdom og hadde dårlig samvittighet i tillegg til at han var redd for at kona hadde vært utro. Etter mye om og men fikk jeg forklart alt dette til paret, og de var enige at dette nok var mye av problemet deres. De bekreftet at de var svært glade i hverandre og ville gjerne ha det fint sammen, så jeg så det som min oppgave å gi dem noen ekteskapelige råd. Men her kommer de store kulturforskjellene inn i bildet. Her ser du aldri en mann og en kvinne gå og leie hverandre, de opptrer aldri som kjærester eller mann og kone i offentlighet. På dagtid tar kvinnene seg av barna og husarbeidet, mens mannen er ute og driver med et eller annet arbeid. Samværet mellom mann og kvinne skjer etter mørkets frembrudd, nærmere bestemt ved leggetid. Folk her har nok mye sex, men jeg har inntrykk av at det er ekstremt lite romantikk og det er i all hovedsak kvinnens oppgave å tilfredsstille mannen uten å nødvendigvis få så mye tilbake. Så hvordan gir man da råd om hvordan et slikt samliv kan forbedres og samtidig ivareta respekten for deres kultur og tradisjoner? Er det noen ting mann og kvinne kan gjøre sammen her for å vise at de er glade i hverandre og pleie deres seksuelle forhold? Jeg spurte om å få litt hjelp av tolken min, og han hadde faktisk to veldig gode tips. For det første rådet han dem til å ta en dusj sammen og vaske hverandre i fred og ro (ellers ser de aldri hverandre nakne i dagslys). For det andre foreslo han at hun kunne gi sin mann en privat stund med intim dans. Det ble etter hvert ganske god stemning i det lille rommet på poliklinikken, Arne, hans pasient og den andre tolken i ble også interesserte i samtalen. Til slutt gikk paret mitt smilende og fnisende ut av døra, håper det ordner seg for dem.
Jeg har for øvrig blitt syk igjen. Denne gangen er det også en mageinfeksjon av bakteriell årsak, er slapp og har feber, magesmerter og diare. For sikkerhets skyld lagde Arne et blodutstryk som han mikroskoperte for å se etter malariaparasitter, men heldigvis var det ingen. Derimot var det masse nøytrofile granulocytter (hvite blodceller) som tyder på en bakteriell infeksjon i kroppen. Han passer godt på meg når jeg er syk og ubrukelig, det er jeg veldig glad for. Det var ekstra stas å motta en pakke fra mamma og resten av familien i dag med koselige ord og norsk melkesjokolade, skal kose meg med den så fort jeg blir frisk!
Guro 22/10
fredag 15. oktober 2010
Lake Malawi - Lake of Stars
Naa Har vi kommet oss til festivalen ved Lake Malawi. Bor paa en campingplass tilgrensende en veldig luksurioes resort, hvor festivalen finner sted. Begynner i dag, ingen artister som vi har hoert om fra foer. Men mye afrikansk musikk, blir nok veldig bra paa stranda i 35 varmegrader. Det kommer et mer utfyllende innlegg senere naar vi er tilbake i Katete til uka.
Arne og Guro
Arne og Guro
Denne uka er jeg fremdeles på gyn/obs, og jeg trives veldig godt. I har vi undersøkt ”the waiters”, dvs ”venterne”. Det er kvinner som bor langt unna som har blitt henvist for å føde på sykehuset fordi de de har, eller har hatt, kompliserte svangerskap tidligere. Henvisningsgrunner kan for eksempel være tvillinger, setepresentasjon eller flere gjennomgåtte keisersnitt. De bor i et hus rett utenfor sykehusområdet og går bokstavelig talt rundt og venter på å føde. Nå er de til sammen ca 40 kvinner med et aldersspenn fra 15 til nesten 50 år. Hver dag kommer de til jordmødrene på sykehuset for å kontrollere bl.a. blodtrykk, fosterets leie og fosterlyden. Jeg synes at the waiters er utrolig kule damer. De vugger rundt i korridorene i fargerike chitengaer (stoffstykker de knytter rundt livet og på hodet), de synger hver dag før de undersøkes og de smiler og ler hele tiden. De er alle i samme situasjon, og det virker som om de har et veldig bra samhold (ingen av barnefedrene er å finne i nærheten). De pleier å peke på min mage og kommenterer at den er veldig liten, også ler de skikkelig. Zambiske kvinne på min alder har ofte allerede 4 barn, og de mener jeg snart burde komme i gang. Det er også veldig morsomt å se på dem danse. Den typiske zambiske folkedansen for damer innebærer ordentlig rumpevrikking, samtidig med at de beveger hoftene på en helt spesiell måte (helt umulig å få til!). Det ser utrolig komisk ut når disse sprenggravide damene slipper seg løs, men de er fantastisk flinke og overraskende spreke!
Jeg er litt uskikker på om vi har skrevet noe tidligere på bloggen om hvor velkomne vi føler oss her.. Ikke bare på sykehuset, men generelt hvor enn vi går er folk veldig blide, kontaktsøkende og nysgjerrige. Når vi går langs hovedveien for komme til Katete-sentrum går vi forbi mange syklister, møter andre fotgjengere og passerer biler som suser forbi i 130 km/t. Folk smiler, vinker, tuter og kommer bort og spør hvor vi kommer fra, hva vi heter og om vi trives i Zambia. Hvis noen barn får øye på oss fra flere hundre meters avstand komme de løpende barbeint mot oss med et stort smil om munnen og roper ”How are you?!!!”. Og når du svarer ”I`m fine, thank you. How are you?” ser de bare rart på deg, men forsetter å smile og vinke. De har vist lært seg at denne frasen er fin for å kontakt med muzungoser på, men jeg tror ikke de vet hva det betyr.
He he, nå det skjedde akkurat noe morsomt. Klokka er fire på fredag ettermiddag og jeg sitter inne i huset vårt og skriver. Plutselig kommer det en liten gutt i skoleuniform (som jeg aldri har sett før) inn døra, og han setter seg uten videre ned på senga vår og begynner å prate med meg.
Den siste tiden har vi lagt merke til noen merkelige pipelyder som tilsynelatende kommer fra taket vårt. Lydene blir særlig intense om kvelden etter at det har blitt mørkt. Ved nærmere inspeksjon fant vi ut at det er en liten familie med flaggermus som har slått seg til ro rett oppunder taket vårt på utsiden av huset. Problemet er bare at dette taket består av plater av bølgeblekk som er lagt oppå hverandre, det er med andre ord ikke helt tett. Så her om dagen da vi kom hjem i lunsjpausen var det 5 flaggermus som fløy forvirra rundt i det lille huset vårt. De er egentlig søte, men ikke så hyggelige å ha hjemme hos seg. Vi fikk de ut til slutt ved å sette døra på vidt gap og fange dem med myggnett, det var en ganske morsom lunsjpause.
Ellers så skal vi faktisk ha en ukes ferie fra i morgen av. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å dra til Livingston for å se Victoriafallene nå, men så fikk vi høre om at det skal være en musikkfestival ved Lake Malawi neste helg. Festivalen heter ”Lake of stars”, og det kommer alt fra lokale band som spiller typisk afrikansk musikk, det kommer reggae inspirerte band og det kommer faktisk noen vestlige band. Det hele har visst nok et skikkelig hippie-preg, og backpackere fra hele verden tiltrekkes årlig for å nyte laid-back musikk og sol på stranda midt i Afrikas hjerte. Vi satser på å kombinere sol (har ikke bestemt oss for om det blir bad enda pga schistostomiasis!), båtturer, musikk, god mat og malawisk kultur i en uke! Det eneste problemet er at det er veldig kronglete å komme seg til Lake Malawi herfra. Det offentlige transportsystemet er lite utviklet, og om vi hadde valgt å benytte oss av det ville det tatt oss to døgn å komme fram (enda det ikke er så langt å kjøre). Så vi har i stedet bestemt oss for å leie bil og legge ut på eventyr. Der blir spennende å se om vi kommer oss gjennom grensekontrollen og evt politi-veisperringer uten å bli loppa. (Politiet er veldig korrupt her, og de elsker å stoppe hvite folk i bil og kreve penger for alt mulig. For eks vil de stoppe hvite med en passasjer for mye i baksete, mens en pick-up stappa full av lokale både foran og bak kan kjøre rett forbi. I en rekke med bilister som kjører for fort, vil de stoppe den hvite sjåføren og bøtelegge ham, men ingen av andre). Venstrekjøring og det å finne veien fram blir også en utfordring, men vi gleder oss!
8. okt
Jeg er litt uskikker på om vi har skrevet noe tidligere på bloggen om hvor velkomne vi føler oss her.. Ikke bare på sykehuset, men generelt hvor enn vi går er folk veldig blide, kontaktsøkende og nysgjerrige. Når vi går langs hovedveien for komme til Katete-sentrum går vi forbi mange syklister, møter andre fotgjengere og passerer biler som suser forbi i 130 km/t. Folk smiler, vinker, tuter og kommer bort og spør hvor vi kommer fra, hva vi heter og om vi trives i Zambia. Hvis noen barn får øye på oss fra flere hundre meters avstand komme de løpende barbeint mot oss med et stort smil om munnen og roper ”How are you?!!!”. Og når du svarer ”I`m fine, thank you. How are you?” ser de bare rart på deg, men forsetter å smile og vinke. De har vist lært seg at denne frasen er fin for å kontakt med muzungoser på, men jeg tror ikke de vet hva det betyr.
He he, nå det skjedde akkurat noe morsomt. Klokka er fire på fredag ettermiddag og jeg sitter inne i huset vårt og skriver. Plutselig kommer det en liten gutt i skoleuniform (som jeg aldri har sett før) inn døra, og han setter seg uten videre ned på senga vår og begynner å prate med meg.
Den siste tiden har vi lagt merke til noen merkelige pipelyder som tilsynelatende kommer fra taket vårt. Lydene blir særlig intense om kvelden etter at det har blitt mørkt. Ved nærmere inspeksjon fant vi ut at det er en liten familie med flaggermus som har slått seg til ro rett oppunder taket vårt på utsiden av huset. Problemet er bare at dette taket består av plater av bølgeblekk som er lagt oppå hverandre, det er med andre ord ikke helt tett. Så her om dagen da vi kom hjem i lunsjpausen var det 5 flaggermus som fløy forvirra rundt i det lille huset vårt. De er egentlig søte, men ikke så hyggelige å ha hjemme hos seg. Vi fikk de ut til slutt ved å sette døra på vidt gap og fange dem med myggnett, det var en ganske morsom lunsjpause.
Ellers så skal vi faktisk ha en ukes ferie fra i morgen av. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å dra til Livingston for å se Victoriafallene nå, men så fikk vi høre om at det skal være en musikkfestival ved Lake Malawi neste helg. Festivalen heter ”Lake of stars”, og det kommer alt fra lokale band som spiller typisk afrikansk musikk, det kommer reggae inspirerte band og det kommer faktisk noen vestlige band. Det hele har visst nok et skikkelig hippie-preg, og backpackere fra hele verden tiltrekkes årlig for å nyte laid-back musikk og sol på stranda midt i Afrikas hjerte. Vi satser på å kombinere sol (har ikke bestemt oss for om det blir bad enda pga schistostomiasis!), båtturer, musikk, god mat og malawisk kultur i en uke! Det eneste problemet er at det er veldig kronglete å komme seg til Lake Malawi herfra. Det offentlige transportsystemet er lite utviklet, og om vi hadde valgt å benytte oss av det ville det tatt oss to døgn å komme fram (enda det ikke er så langt å kjøre). Så vi har i stedet bestemt oss for å leie bil og legge ut på eventyr. Der blir spennende å se om vi kommer oss gjennom grensekontrollen og evt politi-veisperringer uten å bli loppa. (Politiet er veldig korrupt her, og de elsker å stoppe hvite folk i bil og kreve penger for alt mulig. For eks vil de stoppe hvite med en passasjer for mye i baksete, mens en pick-up stappa full av lokale både foran og bak kan kjøre rett forbi. I en rekke med bilister som kjører for fort, vil de stoppe den hvite sjåføren og bøtelegge ham, men ingen av andre). Venstrekjøring og det å finne veien fram blir også en utfordring, men vi gleder oss!
8. okt
lørdag 2. oktober 2010
Kirurgi
Jeg har tilbragt de 3 siste ukene på kirurgisk avdeling, og det har vært en spennende erfaring! Det er et veldig profesjonelt team som jobber med pasientene her, ledet av Dr. Mike fra England. Videre har vi en erfaren lege fra New Zealand og en fra Zambia, en turnuslege fra Zambia og meg. Mandag, onsdag og fredag er vi på operasjonssalen og tirsdag og torsdag på avdelingen. Min rolle er hovedsakelig som assistent på alt som skjer, men jeg klager ikke da veiledningen fra alle er eksepsjonelt bra!
Vi ser pasienter med alt mulige problemstillinger, men hovedsakelig er det mye brokk, brannskader, store sår, brudd, lipomer (fettklumper), osteomyelitt (betennelse i benet), forskjellige typer kreftsvulster, abscesser, fjerning av prostata og akutte magesmerter. Det er også mye problemer i sammenheng med kjønnssykdommer, noen av pasientene kommer med ganske grelle symptomer. Inntrykket er som det er for sykehuset generelt: vi har lite utstyr for å undersøke pasientene (begrenset utvalg av blodprøver, ingen CT eller MR, ingen gode endoskop, ingen patologer som kan gi svar på vevsprøver). Til gjengjeld er sykdommene ofte kommet så langt at det ikke lengre er så mye tvil om hva det kan være. Derfor er det også dessverre mange som dør på vår avdeling. Dette gjelder spesielt pasientene med tarmslyng eller andre problemer i tilknytning til tarmene. Jeg har vært med på 3 operasjoner hvor vi åpner magen og forsøker å reparere problemet og alt går som det skal, men pasienten dør 3-4 dager etter operasjonen, til tross for god postoperativ oppfølging. Årsakene har vært knyttet til HIV og langtkommen kreftsykdom, pasientene er rett og slett for svake til å klare seg etter operasjonen.
Kirurgien her er veldig givende, stort sett kommer pasientene med relativt isolerte problemer som vi har en konkret løsning på. Ofte er resultatet bra, og folk er ekstremt takknemlige her! Vi har ingen avanserte hjelpemidler, vi gjør det meste med skalpell og sytråd. Spesielt lærerikt for meg fordi alt er manuelt. Selv har jeg fått operert ut lipomer, drenert abscesser, transplantert hud til brannskader, lagt inn pleuradren og cystoskopert (kikke inn i blæra med et skop). Alt under god veiledning av Dr. Mike.
På kirurgisk poliklinikk ser jeg pasienter på egen hånd. Jeg prøver alltid å innlede en samtale på stotrende chichewa (det lokale språket), det gir ikke nødvendigvis mye nyttig informasjon men får bestandig frem et smil hos pasienten og gir konsultasjonen en god start. Tolken hjelper til med å få bakgrunnshistorien på bordet og jeg gjør undersøkelsen bak et forheng. På poliklinikken er det mye oppfølging av pasienter som har hatt en operasjon, brudd, det kan være henvisninger fra medisinsk poliklinikk eller nyoppståtte problemer. Det er en veldig spennende og uforutsigbar situasjon, hvor alt fra trivielle problemer til livstruende tilstander velter inn. Ingen har på forhånd gjort en grovsortering på alvorlighetsgrad. Siste pasient forrige fredag kl 17 for eksempel var en 40 år gammel mann som så ut som han var 5 måneder gravid. Noe må være galt tenkte jeg selvsagt da, og etter nærmere utspørring fant jeg ut at han ikke hadde tisset på en uke. Gul i øynene og veldig medtatt, ubevegelig kroppsholdning som en banan og ekstremt smertepåvirket. Urinkateteret fikk jeg ikke inn, sannsynligvis pga samme obstruksjon som hindrer han i å tisse. Med en grov nål mellom skambeinet og navlen fikk vi frem smilet hos han etter hvert som liter på liter rant ut. Utrolig å tenke på at han ikke kom til oss tidligere, og ikke minst at han satt på venterommet hele dagen før han kom inn som siste pasient på en fredag.
Forrige uke en dag var jeg ferdig for dagen og skulle prøve å finne Guro på fødeavdelingen. Da jeg kom dit holdt hun på med en fødsel som gikk raskt og knirkefritt, jeg venta litt og tenkte vi kunne slå følge hjemover. Plutselig styrter det inn enda en fødende kvinne, men denne skulle vise seg å bli dramatisk! Navlesnoren hadde kommet ut først, det er ekstremt farlig for den ufødte babyen da blodtilførselen blir klemt av. Den zambianske legen som hadde vakt reagerte riktig og raskt og sørget for at kvinnen kom seg på operasjonstuen. Jeg assisterte det som ble et såkalt katastrofekeisersnitt og Guro gjorde seg klar til å ta imot barnet og gjenoppleve det dersom det hadde tatt stor skade. Prosedyren gikk som planlagt, og med litt hjelp av Guro våknet babyen til. Da vi skulle ta ut morkaken fant vi en baby til (som ingen selvsagt visste om, ikke mor engang), som også trengte gjenopplivning. Alle klarte seg og det ble happy ending. Veldig givende opplevelse, uten vår hjelp ville det ha endt med garantert ett, kanskje to eller tre dødsfall. Og det var jo artig å jobbe sammen i team
Arne
Vi ser pasienter med alt mulige problemstillinger, men hovedsakelig er det mye brokk, brannskader, store sår, brudd, lipomer (fettklumper), osteomyelitt (betennelse i benet), forskjellige typer kreftsvulster, abscesser, fjerning av prostata og akutte magesmerter. Det er også mye problemer i sammenheng med kjønnssykdommer, noen av pasientene kommer med ganske grelle symptomer. Inntrykket er som det er for sykehuset generelt: vi har lite utstyr for å undersøke pasientene (begrenset utvalg av blodprøver, ingen CT eller MR, ingen gode endoskop, ingen patologer som kan gi svar på vevsprøver). Til gjengjeld er sykdommene ofte kommet så langt at det ikke lengre er så mye tvil om hva det kan være. Derfor er det også dessverre mange som dør på vår avdeling. Dette gjelder spesielt pasientene med tarmslyng eller andre problemer i tilknytning til tarmene. Jeg har vært med på 3 operasjoner hvor vi åpner magen og forsøker å reparere problemet og alt går som det skal, men pasienten dør 3-4 dager etter operasjonen, til tross for god postoperativ oppfølging. Årsakene har vært knyttet til HIV og langtkommen kreftsykdom, pasientene er rett og slett for svake til å klare seg etter operasjonen.
Kirurgien her er veldig givende, stort sett kommer pasientene med relativt isolerte problemer som vi har en konkret løsning på. Ofte er resultatet bra, og folk er ekstremt takknemlige her! Vi har ingen avanserte hjelpemidler, vi gjør det meste med skalpell og sytråd. Spesielt lærerikt for meg fordi alt er manuelt. Selv har jeg fått operert ut lipomer, drenert abscesser, transplantert hud til brannskader, lagt inn pleuradren og cystoskopert (kikke inn i blæra med et skop). Alt under god veiledning av Dr. Mike.
På kirurgisk poliklinikk ser jeg pasienter på egen hånd. Jeg prøver alltid å innlede en samtale på stotrende chichewa (det lokale språket), det gir ikke nødvendigvis mye nyttig informasjon men får bestandig frem et smil hos pasienten og gir konsultasjonen en god start. Tolken hjelper til med å få bakgrunnshistorien på bordet og jeg gjør undersøkelsen bak et forheng. På poliklinikken er det mye oppfølging av pasienter som har hatt en operasjon, brudd, det kan være henvisninger fra medisinsk poliklinikk eller nyoppståtte problemer. Det er en veldig spennende og uforutsigbar situasjon, hvor alt fra trivielle problemer til livstruende tilstander velter inn. Ingen har på forhånd gjort en grovsortering på alvorlighetsgrad. Siste pasient forrige fredag kl 17 for eksempel var en 40 år gammel mann som så ut som han var 5 måneder gravid. Noe må være galt tenkte jeg selvsagt da, og etter nærmere utspørring fant jeg ut at han ikke hadde tisset på en uke. Gul i øynene og veldig medtatt, ubevegelig kroppsholdning som en banan og ekstremt smertepåvirket. Urinkateteret fikk jeg ikke inn, sannsynligvis pga samme obstruksjon som hindrer han i å tisse. Med en grov nål mellom skambeinet og navlen fikk vi frem smilet hos han etter hvert som liter på liter rant ut. Utrolig å tenke på at han ikke kom til oss tidligere, og ikke minst at han satt på venterommet hele dagen før han kom inn som siste pasient på en fredag.
Forrige uke en dag var jeg ferdig for dagen og skulle prøve å finne Guro på fødeavdelingen. Da jeg kom dit holdt hun på med en fødsel som gikk raskt og knirkefritt, jeg venta litt og tenkte vi kunne slå følge hjemover. Plutselig styrter det inn enda en fødende kvinne, men denne skulle vise seg å bli dramatisk! Navlesnoren hadde kommet ut først, det er ekstremt farlig for den ufødte babyen da blodtilførselen blir klemt av. Den zambianske legen som hadde vakt reagerte riktig og raskt og sørget for at kvinnen kom seg på operasjonstuen. Jeg assisterte det som ble et såkalt katastrofekeisersnitt og Guro gjorde seg klar til å ta imot barnet og gjenoppleve det dersom det hadde tatt stor skade. Prosedyren gikk som planlagt, og med litt hjelp av Guro våknet babyen til. Da vi skulle ta ut morkaken fant vi en baby til (som ingen selvsagt visste om, ikke mor engang), som også trengte gjenopplivning. Alle klarte seg og det ble happy ending. Veldig givende opplevelse, uten vår hjelp ville det ha endt med garantert ett, kanskje to eller tre dødsfall. Og det var jo artig å jobbe sammen i team
Arne
Safari i South Luangwa
Endelig var det tid for et skikkelig avbrekk fra hverdagslivet; en helg på safari! Vi var en gruppe på 7 (Arne + 6 jenter) som leide en minibuss (med privatsjåfør og konduktør) av Dayson, en av de zambiske legene på sykehuset. Dayson er en sikkelig bra fyr, han er alltid positiv og fremfor alt er han en man kan stole på. Han hadde på forhånd gitt sjåføren og konduktøren klar beskjed om å kjøre oss trygt fram, holde seg langt unna verdisakene våre og stoppe når vi måtte ønske det. Det er egentlig ikke så langt til South Luangwa, ca 200 km, men turen tok ca 7 timer. Først kjørte vi til Chipata og stoppa på Shoprite (en diger dagligvarebutikk med vestlige produkter og derfor mange hvite kunder) og handla pils og chips. Så kjørte vi videre mot Mfuwe på en grusvei som ikke kan beskrives som noe annet enn en vaskebrett fra ende til annen, utrolige mye dumper!
Det var veldig deilig å komme fram til campen våres, Flatdogs som har rykte på seg for å være den beste i området. Arne og jeg bodde i et safaritelt med en liten veranda og et bad av bambus med dusj og toalett under åpen himmel - fantastisk fint (mye finerer enn huset vi bor i ved SFH)! Fra teltet vårt hadde vi utsikt over elva Luangwa, og den elva var det eneste som skilte oss fra nasjonalparken. Noe av det kuleste med hele opplevelsen denne helga, synes jeg, var nettopp det faktum at vi bodde så nærme alle dyra. I elva ca 100 m fra oss var det flokker med flodhester og krokodiller, i trærne rundt oss var det fult av apekatter (de kom tom på besøk på badet vårt) og rett i utkanten av teltområdet vadret det elefanter og sjiraffer. På kveldstid kommer flodhestene opp på land for å spise (i sanda på elvebredden kan man se sporene deres, såkalte hippo-highways), som går fra elva og rett inn leieren. Om kvelden etter å ha spist middag i restauranten var det obligatorisk å ha følge av en guide de ca 50 m bort til teltet vårt. Først synes vi egentlig det var litt rart, men vi skjønte fort alvoret da vi bokstavelig talt holdt på å gå på en flodhest i mørket. Den første natta våkna vi av noen rare lyder rett utenfor teltet vårt. Det var fullmåne og relativt lyst, slik at vi fikk perfekt utsikt til silhuettene av 4-5 sjiraffkropper som stod og spiste av tretoppene bare 2 m fra teltet vårt. Arne og jeg koste oss skikkelig der vi lå musestille under en varm dyne og kikka ut av myggnett-vinduene på telte vårt - førsteklasses underholding!
Ellers var vi også på 2 game drives, en på kvelden og en på morgenen. Dyrelivet er veldig rikt i South Luangwa, spesielt nå i tørketiden er det lett å finne dyra da alle oppsøker områder hvor det finnes vann. Vi fikk sett alle mulige dyr, zebra, villsvin, buffalo, sjiraff, elefant, impala, bavian, løve, fiskeørn (nasjonalfuglen i Zambia) og mange flere.
Som tidligere nevnt er det veldig tørt og støvete her nå, så det var helt fantastisk deilig å kunne bade i badebassenget i leiren. På kvelden spiste vi deilig mat, spesielt smakte det godt med poteter, biff, rødvin og sjokoladefondant til dessert! Min første safari-opplevelse kunne ikke ha vært bedre, det var rett og slett en skikkelig luksushelg. Følelsen ble nok forsterka av at kontrasten er så stor til hverdagen på SFH… Men for å være helt ærlig tror jeg at vi alle hadde godt av det, jeg fikk i hvert fall ekstra energi og ny motivasjon for arbeidet på sykehuset.
Det var veldig deilig å komme fram til campen våres, Flatdogs som har rykte på seg for å være den beste i området. Arne og jeg bodde i et safaritelt med en liten veranda og et bad av bambus med dusj og toalett under åpen himmel - fantastisk fint (mye finerer enn huset vi bor i ved SFH)! Fra teltet vårt hadde vi utsikt over elva Luangwa, og den elva var det eneste som skilte oss fra nasjonalparken. Noe av det kuleste med hele opplevelsen denne helga, synes jeg, var nettopp det faktum at vi bodde så nærme alle dyra. I elva ca 100 m fra oss var det flokker med flodhester og krokodiller, i trærne rundt oss var det fult av apekatter (de kom tom på besøk på badet vårt) og rett i utkanten av teltområdet vadret det elefanter og sjiraffer. På kveldstid kommer flodhestene opp på land for å spise (i sanda på elvebredden kan man se sporene deres, såkalte hippo-highways), som går fra elva og rett inn leieren. Om kvelden etter å ha spist middag i restauranten var det obligatorisk å ha følge av en guide de ca 50 m bort til teltet vårt. Først synes vi egentlig det var litt rart, men vi skjønte fort alvoret da vi bokstavelig talt holdt på å gå på en flodhest i mørket. Den første natta våkna vi av noen rare lyder rett utenfor teltet vårt. Det var fullmåne og relativt lyst, slik at vi fikk perfekt utsikt til silhuettene av 4-5 sjiraffkropper som stod og spiste av tretoppene bare 2 m fra teltet vårt. Arne og jeg koste oss skikkelig der vi lå musestille under en varm dyne og kikka ut av myggnett-vinduene på telte vårt - førsteklasses underholding!
Ellers var vi også på 2 game drives, en på kvelden og en på morgenen. Dyrelivet er veldig rikt i South Luangwa, spesielt nå i tørketiden er det lett å finne dyra da alle oppsøker områder hvor det finnes vann. Vi fikk sett alle mulige dyr, zebra, villsvin, buffalo, sjiraff, elefant, impala, bavian, løve, fiskeørn (nasjonalfuglen i Zambia) og mange flere.
Som tidligere nevnt er det veldig tørt og støvete her nå, så det var helt fantastisk deilig å kunne bade i badebassenget i leiren. På kvelden spiste vi deilig mat, spesielt smakte det godt med poteter, biff, rødvin og sjokoladefondant til dessert! Min første safari-opplevelse kunne ikke ha vært bedre, det var rett og slett en skikkelig luksushelg. Følelsen ble nok forsterka av at kontrasten er så stor til hverdagen på SFH… Men for å være helt ærlig tror jeg at vi alle hadde godt av det, jeg fikk i hvert fall ekstra energi og ny motivasjon for arbeidet på sykehuset.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)