Lake of Stars – Lake Malawi

Lake of Stars er en musikkfestival i Malawi som oppstod i 2004 etter initiativ fra en brite som var i landet som frivilligarbeider i 1998. Festivalen finner sted i oktober hvert år på forskjellige steder langs den enorme innsjøen, og har sakte men sikkert vokst seg litt og litt større. Ingenting i forhold til de enorme festivalene vi har i Europa, men allikevel voksent. Blant tidligere kjente navn er Groove Armada, Basement Jaxx, Lucius Banda og The Maccabees. I år skulle festivalen være på Sunbird Nkopola Lodge nesten helt sør ved innsjøen, de største trekkplastre var The Noisettes, Oliver Mtukudzi og Get Cape. Wear Cape. Fly. Må innrømme at ingen av artistene er å finne på våre Ipods, men tanken på en friuke i varmen langs Lake Malawi på en festival med et tilsynelatende humanitært fokus gjorde at det fristet allikevel.

Forskjellene fra festivaler vi er vant til hjemmefra er mange. Sunbird Nkopola Lodge er til vanlig et luksuriøst hotell, med stive priser og plettfrie fasiliteter. Beliggenheten er upåklagelig, mellom 2 flotte klipper med en gullfarget stripe ren sandstrand mellom. Høye gjerder rundt forhindrer uvedkommende inntrengere fra landsbyer rundt å forstyrre turistene. Selvsagt fullstendig urepresentabelt for Malawi og Afrika i sin helhet.

Vi har ikke plass på vårt reisebudsjett til hotellrom, og nøyer oss med å bo på festivalcampen (som jo egentlig seg hør og bør på festival) i et stort telt lånt av en venn fra sykehuset. Campingplassen tilhører hotellet, med dertil servicetilbud. Gode dusjer og toaletter, såpe og dopapir blir fylt på daglig. Korrekt antrukne tjenere vandrer rundt på teltplassen med serveringsbrett for å samle flasker og yte hjelp til festivalgjengere som skulle trenge noe. Gjørme og regn er fraværende og erstattet med en kvelende sol som vekker oss ved å lage badstu i teltet fra 0630.

Mellom vårt teltområde og festivalområdet er en korridor som tilhører den tilgrensende landsbyen. Selvsagt er tilstedeværelsen av festglade, berusede og relativt pengesterke besøkende en stor begivenhet for de lokale, og næringslivet blomstrer. Små restauranter, souvenirbutikker, reggaesjapper og kunstnere gjør god butikk. Og vi bidrar med glede, maten er billigere og bedre enn innenfor gjerdene og folk er veldig trivelige. Noen flotte lokale treutskjæringer ble også kjøpt inn. Men når vi beveger oss mot inngangen blir forskjellen mellom dem og oss igjen tydelig: vi har penger, derfor har vi festivalbånd, derfor slipper vi inn mens de lokale står igjen utenfor. Langs bambusgjerdet står de klistret for å kikke inn.  

Hovedscenen er plassert idyllisk på stranden, fundamentert på bambusstokker med simpel treutsmykning. Ellers er det små boder rundt omkring med presentasjon av diverse prosjekter, for eksempel støtte til den lokale barneskolen, et gammelt skip som restaureres for å tjene på Lake Malawi som flytende sykehus.

Fjelltur med overnatting

Forrige søndag var vi en gjeng på 6 stk som gikk opp på fjellet i Katete på ettermiddagen for å overnatte på toppen. Søndagen var Zambias uavhengighetsdag og derfor har av en aller annen grunn alle fri på mandag. Vi valgte å gå opp en annen vei denne gangen fordi det var en del folk som sleit litt sist. Det var deilig å gå ettersom varmen ikke var så intens. Vi kom opp på toppen ca en time før det ble mørkt, satte opp telt og anordnet myggnettinger for de som ville sove under åpenhimmel og samlet masse ved for å lage et bål. Veden var knusktørr så sjeden har det vært enklere å lage et så stort og flott bål. Vi hadde med oss pastasalat, marshmellows og vår zambiaske venninne Laura hadde bært med seg en hel minibar; amarula, gin og vodka. Det var stjerneklart og flott å se den røde fullmånen stige opp over åsene i horisonten. Det ble en utrolig koselig kveld med mye moro og lite søvn! Ingen slanger i sikte heldigvis, kun en gigantisk stygg edderkopp som var interesser i bålet. Tidlig neste morgen tok vi fatt på nedturen og var hjemme igjen rundt kl 08. Tror sjelden vi har vært så møkkete og trøtte alle sammen, så det å ta en dusj og kunne slappe av resten av dagen var fantastisk.

Ellers har vi jobbet lange dager denne uka. Vi er på plass kl 08 og er sjelden ferdig før 17.30. Det er et jevnt kjør på poliklinikken og det kommer inn alt fra blodtrykkskontroll pasienter til alvorlige akutte tilfeller med komatøse pasienter. Det har egentlig vært litt slitsomt denne uka synes jeg, når vi er ferdige er det bar en time til sola går ned og da blir det stup mørkt her. Kl 19.00 er det middag og det er liksom ikke så mye å finne på etter det. Så dagene nå består av jobb, jobb, jobb. Man føler i hvert fall at man fortjener fri når helga kommer..