Kirurgi

Jeg har tilbragt de 3 siste ukene på kirurgisk avdeling, og det har vært en spennende erfaring! Det er et veldig profesjonelt team som jobber med pasientene her, ledet av Dr. Mike fra England. Videre har vi en erfaren lege fra New Zealand og en fra Zambia, en turnuslege fra Zambia og meg. Mandag, onsdag og fredag er vi på operasjonssalen og tirsdag og torsdag på avdelingen. Min rolle er hovedsakelig som assistent på alt som skjer, men jeg klager ikke da veiledningen fra alle er eksepsjonelt bra!

Vi ser pasienter med alt mulige problemstillinger, men hovedsakelig er det mye brokk, brannskader, store sår, brudd, lipomer (fettklumper), osteomyelitt (betennelse i benet), forskjellige typer kreftsvulster, abscesser, fjerning av prostata og akutte magesmerter. Det er også mye problemer i sammenheng med kjønnssykdommer, noen av pasientene kommer med ganske grelle symptomer. Inntrykket er som det er for sykehuset generelt: vi har lite utstyr for å undersøke pasientene (begrenset utvalg av blodprøver, ingen CT eller MR, ingen gode endoskop, ingen patologer som kan gi svar på vevsprøver). Til gjengjeld er sykdommene ofte kommet så langt at det ikke lengre er så mye tvil om hva det kan være. Derfor er det også dessverre mange som dør på vår avdeling. Dette gjelder spesielt pasientene med tarmslyng eller andre problemer i tilknytning til tarmene. Jeg har vært med på 3 operasjoner hvor vi åpner magen og forsøker å reparere problemet og alt går som det skal, men pasienten dør 3-4 dager etter operasjonen, til tross for god postoperativ oppfølging. Årsakene har vært knyttet til HIV og langtkommen kreftsykdom, pasientene er rett og slett for svake til å klare seg etter operasjonen.

Kirurgien her er veldig givende, stort sett kommer pasientene med relativt isolerte problemer som vi har en konkret løsning på. Ofte er resultatet bra, og folk er ekstremt takknemlige her! Vi har ingen avanserte hjelpemidler, vi gjør det meste med skalpell og sytråd. Spesielt lærerikt for meg fordi alt er manuelt. Selv har jeg fått operert ut lipomer, drenert abscesser, transplantert hud til brannskader, lagt inn pleuradren og cystoskopert (kikke inn i blæra med et skop). Alt under god veiledning av Dr. Mike.

På kirurgisk poliklinikk ser jeg pasienter på egen hånd. Jeg prøver alltid å innlede en samtale på stotrende chichewa (det lokale språket), det gir ikke nødvendigvis mye nyttig informasjon men får bestandig frem et smil hos pasienten og gir konsultasjonen en god start. Tolken hjelper til med å få bakgrunnshistorien på bordet og jeg gjør undersøkelsen bak et forheng. På poliklinikken er det mye oppfølging av pasienter som har hatt en operasjon, brudd, det kan være henvisninger fra medisinsk poliklinikk eller nyoppståtte problemer. Det er en veldig spennende og uforutsigbar situasjon, hvor alt fra trivielle problemer til livstruende tilstander velter inn. Ingen har på forhånd gjort en grovsortering på alvorlighetsgrad. Siste pasient forrige fredag kl 17 for eksempel var en 40 år gammel mann som så ut som han var 5 måneder gravid. Noe må være galt tenkte jeg selvsagt da, og etter nærmere utspørring fant jeg ut at han ikke hadde tisset på en uke. Gul i øynene og veldig medtatt, ubevegelig kroppsholdning som en banan og ekstremt smertepåvirket. Urinkateteret fikk jeg ikke inn, sannsynligvis pga samme obstruksjon som hindrer han i å tisse. Med en grov nål mellom skambeinet og navlen fikk vi frem smilet hos han etter hvert som liter på liter rant ut. Utrolig å tenke på at han ikke kom til oss tidligere, og ikke minst at han satt på venterommet hele dagen før han kom inn som siste pasient på en fredag.

Forrige uke en dag var jeg ferdig for dagen og skulle prøve å finne Guro på fødeavdelingen. Da jeg kom dit holdt hun på med en fødsel som gikk raskt og knirkefritt, jeg venta litt og tenkte vi kunne slå følge hjemover. Plutselig styrter det inn enda en fødende kvinne, men denne skulle vise seg å bli dramatisk! Navlesnoren hadde kommet ut først, det er ekstremt farlig for den ufødte babyen da blodtilførselen blir klemt av. Den zambianske legen som hadde vakt reagerte riktig og raskt og sørget for at kvinnen kom seg på operasjonstuen. Jeg assisterte det som ble et såkalt katastrofekeisersnitt og Guro gjorde seg klar til å ta imot barnet og gjenoppleve det dersom det hadde tatt stor skade. Prosedyren gikk som planlagt, og med litt hjelp av Guro våknet babyen til. Da vi skulle ta ut morkaken fant vi en baby til (som ingen selvsagt visste om, ikke mor engang), som også trengte gjenopplivning. Alle klarte seg og det ble happy ending. Veldig givende opplevelse, uten vår hjelp ville det ha endt med garantert ett, kanskje to eller tre dødsfall. Og det var jo artig å jobbe sammen i team



Arne