Vaart opphold paa sykehuset har kommet til veis ende, og i gaar reiste vi vestover retning Livingstone og Victoria Falls. Det ble en 14 timers busstur, og vi kom slitne frem til Jollyboys backpackers i gaar kveld kl 22.
Her planlegger vi aa vaere i ca 5 dager for aa slappe av, se fossefallene og avklimatisere oss foer vi kommer hjem til julefeiring.
Vi flyr hjem neste torsdag og kommer til Gardermoen paa ettermiddagen fredag. Velkomstkomitee er allerede bestillt, soesteren til Guro har tilbudt seg aa hente oss:-)
Vi haaper vi faar muligheten til aa se venner og familie saa fort som mulig etter det..
A&G
torsdag 9. desember 2010
lørdag 4. desember 2010
St. Francis Basketball
St. Francis Hospital er ikke bare et sykehus. Det er et helt lite samfunn konsentrert rundt sykehuset. Det er mange boliger, noen små butikker, en sykepleieskole, en barneskole, en kirke, et frivilligsenter og noen idrettsanlegg på området i umiddelbar nærhet. Dersom man er passe lite nysgjerrig og ikke kravstor i matveien kan man fint klare seg med det man har av tilbud her. Er man fast ansatt kan man få en bolig og ha god plass til å stifte familie. Det som er av fritidstilbud overgår lett det en gjennomsnittelig landsby i nærheten har.
Det er mange barn som bor her, gjerne barn og barnebarn til de fast ansatte. De går på skole i nærheten og har terminer på 3 måneder av gangen, før de tar en eksamen og får noen måneder fri. Og da er det tid for å henge og drive dank, ri på kuer, lære seg å sykle, spille sjakk, fotball eller basketball. Er man gammel nok så frister kanskje den ufattelig lugubre baren ”calabash” på andre siden av veien. Der venter en ny og spennende verden med shakeshake, som er det lokale maisbrygget som tilbyr fyll for en billig penge. En verden som noen dessverre ikke flytter ut av, og som sørger for en sikker retur til sykehuset noen tiår senere.
Et tilbud som tidlig fanget mitt blikk var basketbanen, som ligger vakkert plassert helt vest på sykehusområdet, lett synlig fra vår beskjedne trapp. Den ligger litt høyt i terrenget, med flott utsikt vestover og en fantastisk solnedgang hver dag rundt kl 1730. Jeg er nok over middels interessert i basket, og selv om jeg ikke har spilt aktivt de 10 siste årene gikk mye av min fritid i ungdomstiden med på å prøve å få denne brune ballen til å treffe en 3 meter høy kurv så ofte som mulig. En aktivitet som ga meg mange venner, holdt meg i god form og holdt meg unna den verste ungdomsfylla, røyking og annet tull (noen vil nok påstå at det utsagnet krever modifikasjon). Gode verdier som er universale, man trenger ikke ha dyre sko eller en original lærball for å oppleve de.
Hver ettermiddag samles en gjeng for å spille. Mellom kl 16 og solnedgang er det intens aktivitet med flotte pasninger, elegante lay-ups, sikre langskudd og en dunk i ny og ne (ikke meg). Det er aldri knuffing eller dårlig stemning, bestandig god lagånd. Jeg har spilt mye her de siste ukene, og glimt av gammel storhet sees oftere og oftere.
Dessverre er banen i dårlig forfatning. Det er store hull i sementen som innbyr til brukne ankelledd og uforutsigbare sprett. Platene bak begge kurver mangler planker, og ballen spretter ofte feil når man prøver seg på et skudd via. Og nettene har falt av for lenge siden.
Derfor spurte jeg den faste gjengen som er der følgende spørsmål: hvis jeg stiller opp med materialene, vil dere være med på en dugnad og pusse opp banen? Svarene var entydig ja og applausen var rungende…
------
Det ble et 3 dagers prosjekt, men resultatet har blitt fantastisk!! Lørdag startet vi med å rive ned kurvene, montere nye planker og fylle alle hullene med sement. Det var over 30 lokale gutter innom i løpet av dagen, og til lunsj serverte Guro og Ellen brus, vannmelon, kjeks og popcorn. Det var tungt arbeid i 40 grader og stekende sol, men arbeidsmoralen var høy helt til solnedgang. Søndag gjorde vi mesteparten av malearbeidet, og vi lagde nye kurver med kjettingnett. Mandag tok jeg fri fra jobb på sykehuset, for som med alle oppussingsprosjekter ble dette også forsinket og det var litt arbeid igjen. Vi gjorde ferdig siste finpuss på malingsarbeidet. Banen har fått et ansiktsløft og er i tipp-topp stand.
På den store åpningsdagen tirsdag hadde vi avtalt å ha en kamp kl 17 og jeg hadde til og med trykt opp plakater. Dessverre høljet det med regn og kampen ble avlyst. Onsdag prøvde vi igjen og det ble suksess! Jeg hadde kjøpt inn 2 baller til laget som ble tatt imot med glede.
Jeg håper med dette at gutta som bidro til oppussingen har fått et større eier- og ansvarsforhold til banen, og at neste gang det trengs reparasjon de klarer å gå sammen og spleise på materialene og fikse det som trengs. Materialene er ikke dyre, det trengs bare at noen tar et initiativ og organiserer. Jeg håper i alle fall at banen er i brukbar stand neste gang jeg kommer J
- Arne -
onsdag 1. desember 2010
1.desember: World AIDS Day
I dag er det 1.desesmber og World AIDS Day. Denne dagen markeres på sykehuset ved at alle ansatte får en t-skjorte hvor det står World AIDS day 2010 og det arrangeres leker og aktiviteter for å spre kunnskap om HIV/AIDS. De siste par ukene har jeg vært på herrenes medisinske avdeling, St. Agustine, sammen med en veldig dyktig irsk lege. På morgenrunden i dag snakket vi med en man på 34 år som for 3 måneder siden fikk vite at han var Hiv-positiv. Han må ha vært infisert i lang tid for nå har han AIDS stadium 4 (siste stadium) med Kaposi Sarkom i begge beina og i begge lungene. Han veier rundt 40 kg, har kronisk hoste og er kort sagt ekstremt syk og har ikke mange månedene igjen å leve. Vi spurte ham hva verdens AIDS dag betyr for ham. Han var ikke helt sikker, kanskje 1.desember er en dag da mange døde av AIDS? Hva betyr verdens AIDS dag for oss? For å være helt ærlig har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til verdens AIDS dag. Hele mitt liv har 1.desember vært den dagen jeg har åpna den første luka i kalenderen, begynt å glede meg til jul og begynt å bekymre meg for hva jeg skal gi folk i julegave. Og her er jeg på et sykehus i Zambia og gir en ung to barnsfar hans første runde med cellegift mens han ligger under et tykt ullteppe i 30 varmegrader og fryser. Mens han ligger der spør han meg: ”Kommer jeg til å bli frisk, doktor? Jeg vil så gjerne bli frisk”. Jeg tror aldri at hjertet mitt har sunket så dypt av et så enkelt spørsmål. Det er ikke en leges jobb å lyve til en pasient og gi dem en falsk god prognose, samtidig kan man ikke ta fra pasienten livsmotet og håpet. Det er tross alt en grunn til at vi gir er ham cellegift og HIV-behandling, det kan forlenge livet hans og redusere kreftens størrelse noe. Så jeg prøvde å forklare dette på en så human måte som mulig, men det var bare fælt.
Yahya eier en butikk og en dag jeg var der for å handle kom vi i snakk, jeg skjønte fort at han var muslim så jeg spurte om han kunne tenke seg å vise oss moskeen. Hans familie er opprinnelig fra India, de flytta til Zambia på 50-tallet og Yahya er født og oppvokst i Chipata. Etter han ble voksen flyttet han til England og bodde der i 8 år før han flyttet tilbake til Zambia hvor han trives best og føler seg hjemme. I følge Yahya er det rundt 1000 praktiserende muslimer i området rundt Katete. Selve moskeen er ikke spesielt imponerende, den ser ut som moskeer flest med avskilte bederom for kvinner og menn. I et av siderommene fant vi imidlertid noen oppslag som vekket vår interesse i kraft av å være helsepersonell. Det var printet ut en rekke oppslag om ulike sykdommer som for eks influensa, kreft, kronisk hoste, høyt kolesterol og høyt blodtrykk. Det bemerkelsesverdige var at det i følge oppslagene nå hadde blitt funnet opp en kur mot alle disse tilstandene, og behandlingen er nesten akkurat den samme for alle. Vil man bli kurert for en kreftdiagnose trenger man kun 2 teskjer honning og et kryddermål kanel i et glass vann, og vips er man frisk! Når det gjelder høyt kolesterol er behandlingen nesten den samme, 3 teskjer honning i stedet for 2… Vi hadde problemer med å holde oss seriøse når vi kom over disse plakatene. Yahya hadde ikke lagt merke til dem før, så han visste ikke hvem som hadde hengt dem opp. Poenget er at det er så mye overtro og vrangforestillinger ute og går blant lokalbefolkningen her, og det er ekstremt frustrerende for oss som helsepersonell. Det fører til at folk oppsøker medisinsk hjelp så sent i sykdomsforløpet at det ofte ikke er noe vi kan gjøre for dem. Og det at de kommer når der er så syke at de dør på sykehuset styrker ikke deres tro på vestlig medisin, og dermed blir det en ond sirkel. Alternativ medisin har ikke steget i min anseelse under dette oppholdet for å si det sånn. (Ikke bli fornærma mamma, jeg er veldig glad i deg, men jeg har fortsatt problemer med å forstå at du tok meg med til en homøopat som gav meg sukkerpiller da det jeg trengte var god gammeldags skolemedisin; steroider, antihistaminer og betaagonister i inhalasjonsform! )
For et par helger siden var vi en gjeng som dro på roadtrip til Mozambique, dvs vi kjøre til grensen og fikk lov å i krysse ingenmannsland og komme inn i landet. Så nå kan vi at vi har vært i Mosambique! Og som seg hør og bør fikk Arne latt vannet før vi krysset tilbake til Zambia. (I min familie er det tradisjon at hver gang vi er på hytta og går tur til svenskegrensa, så må alle pisse i Sverige. Sorry Adde, men jeg synes det er veldig hyggelig at Arne har plukket opp denne tradisjonen og tatt det med seg videre). Etterpå fant vi en veldig fin fjelltopp som vi klatra opp på og belønningen ble strålende utsikt i alle himmelretninger. Vi satt i solskinnet på toppen i mange timer og nøy synet av Afrika- nydelig!
I går var jeg med på en obduksjon utført av medisinsk direktør på sykehuset, Dr Parkinson. Politiet hadde bedt om obduksjon etter at en 40 år gammel mann ble funnet død utenfor en kirke ikke så langt unna hovedveien i Katete. Han hadde noen få overfladiske skrubbsår på kroppen og en liten rift på foten, ellers ingen ytre tegn til skade. På åstedet var det spor i grusen etter at han hadde blitt slept et stykke bortover. Mannen var fra før helt frisk og det var ingen vitner til hendelsen. Det hele var ganske makabert, men samtidig veldig spennende må jeg innrømme. Ved nærmere undersøkelse så man at magen var litt utspilt og da han ble åpnet viste det seg at tarmene var perforert, hele bekkenet var mer eller mindre knust og han hadde store interne blødninger. I løpet av 10 min slo Dr. Parkinson fast at dødsårsaken må ha vært et high impact trauma, sannsynligvis har mannen blitt påkjørt av et kjøretøy i høy hastighet. Gjerningsmennene har så dratt ham tilside og latt ham blø i hjel. Grunnen til at det er mye ”hit and runs” her er visstnok at gjerningsmennene stor i fare for å bli banket opp av lokalbefolkningen hvis de tilstår. Det skremmende er at vi hører lignende historier her hele tiden. Det er mange som kjører i fylla, det er mye tungtransport langs great east road og det er mange uforsiktige fotgjengere og syklister som beveger seg langs hovedveiene etter mørkets frembrudd. Jeg har ikke sett en eneste person med refleks her. På grunn av alle ulykkene vi har hørt om går vi aldri langs hovedveien etter solnedgang.
Guro
lørdag 27. november 2010
mandag 22. november 2010
1 maaned igjen..
Nå har vi kun en måned igjen i Zambia, og bare 2 arbeidsuker igjen på sykehuset. Tiden har gått utrolig fort! Vi gleder oss begge veldig til den siste tiden vi har igjen, det er så givende og hyggelig å jobbe på sykehuset nå. Vi er kjent med personale på alle avdelingene, kjenner rutinene på sykehuset og føler faktisk at vi er nyttige. Det er deilig. Det er nemlig akkurat den følelsen av å være nyttig vi hadde håpet på å kunne oppnå i løpet av oppholdet her. Følelsen av at man har bidratt med noe som utgjør en forskjell til det bedre for en pasient, er helt fantastisk. Det må utvilsomt være den sterkest drivkraften bak det å ville bli lege for mange medisinstudenter, tror jeg.
Og det fine er at det er så mange ulike ting man kan gjøre for å gjøre livet litt lettere for en pasient. Denne uken fjernet jeg for eksempel et fremmedlegeme fra hornhinnen til en pasient ved hjelp av en kanyle. Han ble veldig skeptisk da han skjønte at jeg skulle pirke ham i øyet med en nål, men da jeg var ferdig var han blid og fornøyd. En annen nyttig ting jeg har gjort i det siste er å tappe væske fra bukhulen til en dame som hadde sterke magesmerter smerter pga disseminert tuberkulose. Før tappingen var magen veldig utspilt (det så ut som om hun var gravid), men etter at jeg hadde stukket inn en tykk nål og tappet ut 3,5 L væske var magen flat og hele dama var bare et stort smil. Forrige uke fikk vi inn en komatøs pasient på poliklinikken som det viste seg hadde blodsukker på 1,2 (ekstremt lavt!). Han var ikkekontaktbar, fråden stod ut av munnen på ham og det eneste han reagerte på var å rynke litt på øyenbrynene når vi med vilje påførte ham kraftig smerte. Etter å ha lagt inn en veneflon og gitt han 50 ml sukkervann intravenøst var han helt våken, styrta en flaske cola og ville gå hjem.
Noe annet vi gleder oss til før vi skal hjem er å dra til Livingston og Viktoriafallene. Den foreløpige planen vår er å dra fra sykehuset rundt 5.desember sammen med et britisk par og tilbringe et par dager i Lusaka sammen med dem. Lusaka er visst nok en by som de fleste turistene som kommer til Zambia (i all hovedsak folk som skal på safari) prøver å tilbringe minst mulig tid i. Vi har imidlertid fått tips om et marked hvor de selger lokal kunst og noen bra restauranter, så vi har lyst til å gi hovedstaten en sjanse. Etter det tar vi bussen til Livingston og blir der noen dager. Vi lander hjemme i Norge 17. desember.
Denne uka har jeg hovedsakelig vært på øyeavdelingen med Dr.Chisi som er utdannet øyelege i Romania og er utrolig dyktig. Øyeklinikken er åpen alle hverdager og det er mange pasienter. Dr. Chisi er den eneste øyelegen på sykehuset (faktisk er han den ene av 2 øyeleger i hele eastern province i Zambia) og i tillegg til å drive poliklinikk utfører han også en rekke øyeoperasjoner. Det man driver mest med her er kataraktoperasjoner (gråstær), inngrepet er enkelt og redder pasienten fra å bli blind. Avdelingen har egne dager hvor de drar på outreach, dvs de pakker et par kofferter med enkelt undersøkelse- og behandlingsutstyr og drar ut til små landsbyer hvor folk med øyeproblemer sitter linet opp klare til å bli undersøkt. Arne var med på outreach forrige uke og sa det var en interessant opplevelse. Man deler ut kloramfenikol øyedråper i hytt og pine for mindre problemer som for eks øyekatar. I løpet av dagen oppdager man alltid noen pasienter med katarakt som man så tar med seg på lasteplanet på bilen tilbake til sykehuset og gir dem en gratis operasjon dagen etter. Denne uken har jeg bla blitt venn med oftalmoskop og spaltelampe (to medisinske undersøkelsesinstrumenter som begge er ganske vanskelig å bruke), diagnostisert barn med medfødt katarakt, satt sprøyte med antibiotika rett inn i øyet til en mann og sett på mye imponerende øyekirurgi.
Denne uka har jeg også tilbrakt en formiddag i TB-corner, dvs avdelingen hvor de behandler tuberkulosepasienter. Dennis som driver avdelingen er en veldig hyggelig og entusiastisk mann som det hver gang jeg har møtt ham lukter litt søtt etanol av. Tidligere hadde man en hel TB avdeling på sykehuset, det er nå bare en tom bygning som står og forfaller. Vi har lurt litt på hvorfor man har lagt ned TB avdelingen, og kommet fram til at det skyldes at man foretrekker å behandle pasientene hjemme. Behandlingen tar til sammen seks måneder og man kombinerer ulike typer antibiotikum for å forhindre at bakteriene utvikler resistens. Reglene rundt TB-behandling er ekstremt strenge, faktisk er det sånn at hjemme i Norge så får de få tuberkulose pasientene som finnes hjemmebesøk av helsepersonell hver dag for at vedkomne skal se på at pasienten faktisk tar medisinen sin. Dette er et prinsipp som WHO anbefaler og kalles DOT , Direct Observed Treatment. Og tro det eller ei så klarer man faktisk i veldig høy grad å følge de samme prinsippene for behandling her. Det gjøres ved at man utdanner frivillige i de ulike landsbyene, ofte familiemedlemmer til pasienten eller tidligere TB-pasienter, slik at de observerer og signerer for at medisinen er tatt. Hver uke kommer pasienten eller en pårørende til TB-corner for å hente en ukes rasjonering med medisiner. Dennis har full kontroll og veldig god oversikt over sine pasienter, han har en rekke håndskrevne notater hvor han loggfører alle hendelser. Han har også tatt initiativ til å starte opp en liten teatergruppe som reiser fra landsby til landsby og fremfører et rollespill om tuberkulose, hvordan det smitter, symptomer man skal være oppmerksom på og hva man kan gjøre for å unngå å bli smittet. Det skal faktisk være et slikt skuespill i nærområdet i dag, skal prøve å få med meg det.
Jeg tror ikke vi har skrevet om et sted som heter Tikondane, eller Tiko Lounge, på bloggen tidligere. Tikondane er et community center som ble stiftet av en tysk-australiensk dame for rundt 20 år siden, og ligger bare noen hundre meters gange fra sykehuset. Det er et senter som jobber for å sysselsette og utdanne lokalbefolkningen i helt konkrete ting som for eks sying, matlaging, jordbruk, sykkelreparasjon og andre småting som folk kan skaffe seg et levebrød av. De driver en liten restaurant og bar og arrangerer små utflukter til steder i nærområdet. (Det er til Tiko Lounge Arne og jeg pleier å gå hvis vi vil ha et lite pusterom og nyte en kald pils etter jobb.) De arrangerer bla en helaftens tur til en liten landsby ved navn Kachipu for at turister skal få se Ghost dance. Ghost dance er et slags ritual hvor kun menn kler seg ut med masker av dyreansikter og strådrakter, og danser hele natta for å komme i kontakt med deres forfedre. Dansen er typisk for Chewa –folket som bor i østlige deler av Zambia, vest-Malawi og nord-Mosambikk, og i følge personale på Tiko Lounge står dansen på UNESCO`s liste over verdensarv.
Ghost Dance er en helaften som starter med at man blir hentet av oxcart (en kjerre som blir dratt av to okser) og kjører ca en time til landsbyen. Der blir man overfalt av et tredvetalls energiske og smilende barn som lurer på hva du heter og gjerne vil sitte på fanget. De synger noen sanger og som belønning får de sweety av oss. Så er ser man på kvinnenes incision ceremony som er en del av ritualet kvinner må gjennom når de blir kjønnsmodne. I tiden før de begynner å menstruere går de gjennom en opplæringsfase hvor de lærer å lage mat, vaske og forberede seg på å kunne tilfredsstille sin framtidige ektemann. Da jeg var på gynekologisk avdeling fikk detaljert inside information om hva mennene her forventer at kvinnene skal gjøre i denne perioden. Noe av det merkeligste synes jeg, er at kvinnene her begynner å dra i sine labia majora (de stor kjønnsleppene) daglig mens de er rundt 8 år gamle, slik at de blir lange og store til de skal giftes bort. I følge noen av de kvinnene jeg pratet med er det faktisk sånn at en mann kan vrake dama dersom kjønnsleppene ikke er tilfredsstillende store nok..
Ved incision ceremony utfører de kjønnsmodne jentene denne dansen foran de andre kvinnene i landsbyen, og senere i livet skal de altså kun fremføre den for sine ektemenn i det private. Ingen menn i landsbyen har lov til å være tilstedet under dansen, men det gjøres et unntak for hvite menn da de betraktes som ”honorary women” (hva nå enn det betyr). Tradisjonelt sett fremføres dansen toppløs, men damene dansa med bh på for oss. Det er noen helt syke hofte og magebevegelser de presterer, utrolig flott!
Etter dansen fikk vi servert et deilig vegetariansk måltid; masse nyshima, gresskarstuing, rista groundnuts, potetstuing, bønner, ris og banan og vannmelon til dessert. Kvelden ble avslutta med ghost dance hvor mennene i landsbyen ofte har drukket seg gode og fulle på shakeshake først, går inn i en slags transe og danser visst nok hele natta igjennom. Som tilskuer må man bare velge et passende tidspunkt, takke for seg og gå. Vi dro rundt midnatt og var i seng rund kl ett, det er det absolutt seneste vi noen gang har lagt oss på en hverdag her, som regel pleier vi å sove når klokke er ti.
Noe som er veldig fint her er måten folk snakker engelsk på, det er veldig underholdene. Det er vanskelig å beskrive, må nesten høres med egne ører. En annen morsom kuriositet er navnene folk har. Noen har helt vanlige kristne navn, andre har chechewa navn også er det noen som har noen artige og noe uvanlige engelske navn. Her er noen eksempler:
Obvious Phiri
Gift
Dailess Banda
Fatness
Goodbye Banda
Bornface Phiri
Happy Banda
Decent Tembo
Size Sulu
Very easy Banda
Fertiliser
Innocent Banda
Smart
Grunnen til at vi har lagt godt merke til noen av disse navnene er at de tilhører personer som har dukket opp som pasienter på sykehuset. Når man setter deres navn i sammenheng med den kliniske problemstillingen de kommer med, blir det noen ganger hysterisk morsomt. Mike er kirurgen på sykehuset her og har lang arbeidserfaring. Her en dag skulle han gjøre en prostektomi (fjerne prostata) på en pasient, og han sa at det var den vanskeligste prostataen han noen gang hadde vært borti. Det viste seg at navnet på den pasienten var Very Easy Banda..
Jeg hadde et ektepar som pasienter på poliklinikken som dessverre hadde havnet i en veldig lei situasjon. Han hadde oppsøkt legehjelp fordi det hadde begynt å svi når han tissa og han hadde litt utflod fra penis, klassiske symptomer på en seksuelt overførbar sykdom (SOS). Både han og kona ble tilbudt en HIV-test, og det viste seg at han var positiv mens hun var negativ. Det er en utrolig kjip situasjon for et ektepar å være i, spesielt for kona vil jeg påstå. Det er helt innlysende at mannen hadde vært utro, pådratt seg en SOS og blitt smittet av HIV. Jeg konfronterte ham med det foran kona, og han nekta for å ha hatt et sidesprang. Så skulle jeg undersøke kona, og mens hun gjorde seg klar sa jeg med veldig streng stemme at jeg tror overhodet ikke på at han ikke har vært utro og at jeg ikke setter pris på å bli løyet til. Da jeg kom tilbake etter å ha undersøkt kona hadde han innrømmet sine synder, noe som er veldig viktig slik at den partneren kan komme og teste seg og få behandling. Da jeg skulle skrive ut medisiner til mannen kikket jeg ned i papirene hans, hans navn var Mr. Innocent Banda…
Kanskje noe overraskende så er det mange pasienter med hypertensjon (høyt blodtrykk) og diabetes her. Folk i Zambia som ikke er så fattige at de sulter men har ok råd, har veldig lett tilgang mye usunn mat som frityrstekt kylling, Coca Cola og Nyshima. Nyshima er en hvit masse laget av maismel og er grunnpilaren i kostholdet her , forbruket tilsvarer det norske forbruket av brød og poteter til sammen. Dietten inneholder generelt sett mye karbohydrater og veldig lite proteiner da kjøtt er relativt vanskelig å få tak i og det er dyrt. Første bud når det gjelder behandling av diabetikere er å gi livsstilsråd som å spise sunt, slutte å røyke, trene og kanskje gå ned litt i vekt. Vi hadde en diabetiker dame på poliklinikken som nok var forhåndsdømt, hennes navn var Fatness og hun kledde navnet godt for å si det sånn..
torsdag 18. november 2010
mandag 15. november 2010
Litt hverdagsnytt fra Katete
Søndag ettermiddag (31.10) mørknet himmelen, det blåste opp og regnet hølja ned for første gang på 7 måneder her. Regnsesongen er offisielt i gang og folk er glade, nå kan de begynne å så! Det er både fordeler og ulemper ved at det har begynt å regne synes jeg. Regnet medfører et behagelig temperaturfall og det klarner opp den støvete lufta her. På den annen side fører det til at det blir mye mer mygg og andre kryp rundt omkring, bla har vi nå fått noen ganske store og ekle edderkopper på badet.
Forrige helg fikk vi låne to sykler og fikk oss en koseligtur til en liten landsby. Syklene var i relativt dårlig stand,så det ble en del tekniske stopp underveis, men det var helt supert å ha muligheten til å kunne sykle igjen. Ellers så har vi begge vært hos frisøren i helga, dvs jeg klipte Arne og han klipte meg. Vi synes selv at var litt romantisk…
Apropos romantikk; vi gjorde et forsøk på å lage en romantisk middag sammen i helga. Vi hadde fått i oppgave å passe på huset og hundene til et ektepar som var bortreist, og tilgjengjeld fikk vi lov til å låne kjøkkenet deres. Jeg gleda meg utrolig, vi har ikke noe kjøkken her og jeg savner veldig å lage mat. Tidligere på dagen hadde vi vært i Chipata og kjøpt kylling, friske grønnsaker og rødvin (de to sistnevnte tingene er ikke lett å få tak i her). I det vi begynte å lage middagen kom det tre karer som er ansatt av huseierne for å passe på hagen, lage mat til hundene og være barnevakt når det trengs. De satte radioen på kjøkkenet på max volum, gjorde det samme med TVèn i stua og dro fram noen store plastikkbeholdere med en væske som ligna mistenkelig mye på Shakeshake (det lokale maisbrygget her ). Det var helt tydelig at de hadde kommet for å bli og for å ha et lite party.. Vi hadde ingen aning om hva slags avtale de hadde med huseierne, og følte ikke vi kunne be dem gå. Litt skuffende og kleint for oss, men vi spiste da maten vår og prøvde å nyte den så best vi kunne. Det hele fikk en naturlig avslutning da jeg skrek til fordi en gigantisk edderkopp kravlet på låret mitt. Arne mente først at jeg var pysete, men da han fikk se edderkoppen skjønte han godt min reaksjon. Ja ja, det ble jo en slags romantisk kveld til slutt.
Her en dag fikk vi besøk av en mann fra statistisk sentralbyrå som gikk fra dør til dør for å registrere alle innbyggerne i Zambia. Vi påpekte at vi kun bor her midlertidig, men det var irrelevant, inn i statistikken skulle vi. Så vi fant fram en stol til denne velkledde og hyggelige mannen, og satte oss på trappa og svarte villig på hans spørsmål. Spørsmålene omhandlet alt fra sivil status, utdannelse, yrke, religion, om vi har innlagt vann, TV, radio, kjøleskap og datamaskin. Jeg tror at vi i statistisk sammenheng kom ut på det jevne med en hvilken som helst zambisk familie, og heller dro ned enn opp gjennomsnittet når det kommer til levestandard. Vi er ikke gift, har ingen religion, ingen barn, ikke betalt jobb, ikke kjøleskap, ikke radio og ikke TV. Vi er egentlig ganske fornøyde med vårt bidrag til statistikken ettersom vår tilstedeværelse ikke fører til at myndighetene får et falskt godt inntrykk av tingenes tilstand.
Det har vært utrolig travelt på sykehuset denne uka, og vi har fått inn veldig mange akutt skikkelig syke pasienter. Tilfeller vi har sett eksempler på denne uka er urteforgiftning, hjerneslag, en komatøs hypoglykemisk pasient, en 7 mnd gammel gutt som døde 30 min etter innleggelse pga bakteriell hjernehinnebetennelse, en jente som døde på undersøkelsesbordet av ukjent årsak og en utrolig forvirra HIV-positiv pasient som det viste seg hadde tuberkulose meningitt og som døde et par dager senere. Burdeegentlig skrevet mer om de ulike pasientene, men det maa blien annen gang.
Det har kommet en norsk og en svensk lege hit nå, de skal være her i en måned. Deres hjelp kommer godt med.
I dagtidlig fikk vi besøk av en nederlandsk dame på døra som det viste seg er en god venninne av Arnes tante Arlet. Hun hadde med to gaver pakket inn i julepapir fra Paul og Arlet. Arne skjønte straks hva det var, det er visst nedelansk tradisjon å få den første bokstaven i navnet sitt i en stor sjokoladeversjon i begynnelsen av desember. Utrolig nok har de overlevd turen uten å smelte, tusen takk!
8/11
Forrige helg fikk vi låne to sykler og fikk oss en koseligtur til en liten landsby. Syklene var i relativt dårlig stand,så det ble en del tekniske stopp underveis, men det var helt supert å ha muligheten til å kunne sykle igjen. Ellers så har vi begge vært hos frisøren i helga, dvs jeg klipte Arne og han klipte meg. Vi synes selv at var litt romantisk…
Apropos romantikk; vi gjorde et forsøk på å lage en romantisk middag sammen i helga. Vi hadde fått i oppgave å passe på huset og hundene til et ektepar som var bortreist, og tilgjengjeld fikk vi lov til å låne kjøkkenet deres. Jeg gleda meg utrolig, vi har ikke noe kjøkken her og jeg savner veldig å lage mat. Tidligere på dagen hadde vi vært i Chipata og kjøpt kylling, friske grønnsaker og rødvin (de to sistnevnte tingene er ikke lett å få tak i her). I det vi begynte å lage middagen kom det tre karer som er ansatt av huseierne for å passe på hagen, lage mat til hundene og være barnevakt når det trengs. De satte radioen på kjøkkenet på max volum, gjorde det samme med TVèn i stua og dro fram noen store plastikkbeholdere med en væske som ligna mistenkelig mye på Shakeshake (det lokale maisbrygget her ). Det var helt tydelig at de hadde kommet for å bli og for å ha et lite party.. Vi hadde ingen aning om hva slags avtale de hadde med huseierne, og følte ikke vi kunne be dem gå. Litt skuffende og kleint for oss, men vi spiste da maten vår og prøvde å nyte den så best vi kunne. Det hele fikk en naturlig avslutning da jeg skrek til fordi en gigantisk edderkopp kravlet på låret mitt. Arne mente først at jeg var pysete, men da han fikk se edderkoppen skjønte han godt min reaksjon. Ja ja, det ble jo en slags romantisk kveld til slutt.
Her en dag fikk vi besøk av en mann fra statistisk sentralbyrå som gikk fra dør til dør for å registrere alle innbyggerne i Zambia. Vi påpekte at vi kun bor her midlertidig, men det var irrelevant, inn i statistikken skulle vi. Så vi fant fram en stol til denne velkledde og hyggelige mannen, og satte oss på trappa og svarte villig på hans spørsmål. Spørsmålene omhandlet alt fra sivil status, utdannelse, yrke, religion, om vi har innlagt vann, TV, radio, kjøleskap og datamaskin. Jeg tror at vi i statistisk sammenheng kom ut på det jevne med en hvilken som helst zambisk familie, og heller dro ned enn opp gjennomsnittet når det kommer til levestandard. Vi er ikke gift, har ingen religion, ingen barn, ikke betalt jobb, ikke kjøleskap, ikke radio og ikke TV. Vi er egentlig ganske fornøyde med vårt bidrag til statistikken ettersom vår tilstedeværelse ikke fører til at myndighetene får et falskt godt inntrykk av tingenes tilstand.
Det har vært utrolig travelt på sykehuset denne uka, og vi har fått inn veldig mange akutt skikkelig syke pasienter. Tilfeller vi har sett eksempler på denne uka er urteforgiftning, hjerneslag, en komatøs hypoglykemisk pasient, en 7 mnd gammel gutt som døde 30 min etter innleggelse pga bakteriell hjernehinnebetennelse, en jente som døde på undersøkelsesbordet av ukjent årsak og en utrolig forvirra HIV-positiv pasient som det viste seg hadde tuberkulose meningitt og som døde et par dager senere. Burdeegentlig skrevet mer om de ulike pasientene, men det maa blien annen gang.
Det har kommet en norsk og en svensk lege hit nå, de skal være her i en måned. Deres hjelp kommer godt med.
I dagtidlig fikk vi besøk av en nederlandsk dame på døra som det viste seg er en god venninne av Arnes tante Arlet. Hun hadde med to gaver pakket inn i julepapir fra Paul og Arlet. Arne skjønte straks hva det var, det er visst nedelansk tradisjon å få den første bokstaven i navnet sitt i en stor sjokoladeversjon i begynnelsen av desember. Utrolig nok har de overlevd turen uten å smelte, tusen takk!
8/11
lørdag 30. oktober 2010
Lake of Stars – Lake Malawi
Lake of Stars er en musikkfestival i Malawi som oppstod i 2004 etter initiativ fra en brite som var i landet som frivilligarbeider i 1998. Festivalen finner sted i oktober hvert år på forskjellige steder langs den enorme innsjøen, og har sakte men sikkert vokst seg litt og litt større. Ingenting i forhold til de enorme festivalene vi har i Europa, men allikevel voksent. Blant tidligere kjente navn er Groove Armada, Basement Jaxx, Lucius Banda og The Maccabees. I år skulle festivalen være på Sunbird Nkopola Lodge nesten helt sør ved innsjøen, de største trekkplastre var The Noisettes, Oliver Mtukudzi og Get Cape. Wear Cape. Fly. Må innrømme at ingen av artistene er å finne på våre Ipods, men tanken på en friuke i varmen langs Lake Malawi på en festival med et tilsynelatende humanitært fokus gjorde at det fristet allikevel.
Forskjellene fra festivaler vi er vant til hjemmefra er mange. Sunbird Nkopola Lodge er til vanlig et luksuriøst hotell, med stive priser og plettfrie fasiliteter. Beliggenheten er upåklagelig, mellom 2 flotte klipper med en gullfarget stripe ren sandstrand mellom. Høye gjerder rundt forhindrer uvedkommende inntrengere fra landsbyer rundt å forstyrre turistene. Selvsagt fullstendig urepresentabelt for Malawi og Afrika i sin helhet.
Vi har ikke plass på vårt reisebudsjett til hotellrom, og nøyer oss med å bo på festivalcampen (som jo egentlig seg hør og bør på festival) i et stort telt lånt av en venn fra sykehuset. Campingplassen tilhører hotellet, med dertil servicetilbud. Gode dusjer og toaletter, såpe og dopapir blir fylt på daglig. Korrekt antrukne tjenere vandrer rundt på teltplassen med serveringsbrett for å samle flasker og yte hjelp til festivalgjengere som skulle trenge noe. Gjørme og regn er fraværende og erstattet med en kvelende sol som vekker oss ved å lage badstu i teltet fra 0630.
Mellom vårt teltområde og festivalområdet er en korridor som tilhører den tilgrensende landsbyen. Selvsagt er tilstedeværelsen av festglade, berusede og relativt pengesterke besøkende en stor begivenhet for de lokale, og næringslivet blomstrer. Små restauranter, souvenirbutikker, reggaesjapper og kunstnere gjør god butikk. Og vi bidrar med glede, maten er billigere og bedre enn innenfor gjerdene og folk er veldig trivelige. Noen flotte lokale treutskjæringer ble også kjøpt inn. Men når vi beveger oss mot inngangen blir forskjellen mellom dem og oss igjen tydelig: vi har penger, derfor har vi festivalbånd, derfor slipper vi inn mens de lokale står igjen utenfor. Langs bambusgjerdet står de klistret for å kikke inn.
Hovedscenen er plassert idyllisk på stranden, fundamentert på bambusstokker med simpel treutsmykning. Ellers er det små boder rundt omkring med presentasjon av diverse prosjekter, for eksempel støtte til den lokale barneskolen, et gammelt skip som restaureres for å tjene på Lake Malawi som flytende sykehus.
Fjelltur med overnatting
Forrige søndag var vi en gjeng på 6 stk som gikk opp på fjellet i Katete på ettermiddagen for å overnatte på toppen. Søndagen var Zambias uavhengighetsdag og derfor har av en aller annen grunn alle fri på mandag. Vi valgte å gå opp en annen vei denne gangen fordi det var en del folk som sleit litt sist. Det var deilig å gå ettersom varmen ikke var så intens. Vi kom opp på toppen ca en time før det ble mørkt, satte opp telt og anordnet myggnettinger for de som ville sove under åpenhimmel og samlet masse ved for å lage et bål. Veden var knusktørr så sjeden har det vært enklere å lage et så stort og flott bål. Vi hadde med oss pastasalat, marshmellows og vår zambiaske venninne Laura hadde bært med seg en hel minibar; amarula, gin og vodka. Det var stjerneklart og flott å se den røde fullmånen stige opp over åsene i horisonten. Det ble en utrolig koselig kveld med mye moro og lite søvn! Ingen slanger i sikte heldigvis, kun en gigantisk stygg edderkopp som var interesser i bålet. Tidlig neste morgen tok vi fatt på nedturen og var hjemme igjen rundt kl 08. Tror sjelden vi har vært så møkkete og trøtte alle sammen, så det å ta en dusj og kunne slappe av resten av dagen var fantastisk.
Ellers har vi jobbet lange dager denne uka. Vi er på plass kl 08 og er sjelden ferdig før 17.30. Det er et jevnt kjør på poliklinikken og det kommer inn alt fra blodtrykkskontroll pasienter til alvorlige akutte tilfeller med komatøse pasienter. Det har egentlig vært litt slitsomt denne uka synes jeg, når vi er ferdige er det bar en time til sola går ned og da blir det stup mørkt her. Kl 19.00 er det middag og det er liksom ikke så mye å finne på etter det. Så dagene nå består av jobb, jobb, jobb. Man føler i hvert fall at man fortjener fri når helga kommer..
lørdag 23. oktober 2010
Ups and downs i Malawi
Som allerede nevnt bestemte vi oss for å leie bil av en lokal fyr ved navn Chris (som vi tilfeldigvis møtte utenfor sykehuset en gang i forrige uke) for å dra til Lake Malawi. Han var veldig positiv, hadde en fin bil, var pent kledd og identifiserte seg selv ved å vise oss passet sitt. Vi lagde en soleklar avtale med ham; vi skulle ha bilen i en uke for 200 USD, han skulle hente oss ved sykehuset, sørge for at tanken var full og følge oss til grensa for å ordne det nødvendige ekstra papirarbeidet som følger med midlertidig import av et kjøretøy. Vi synes dette hørtes ut som en veldig bra deal. Fyren møtte opp til avtalt tid kl 07.00 lørdag morgen og kjørte oss til Chipata, en by som ligger ca 15 min kjøretur fra grensa. Der skulle vi ta ut amerikanske dollar i banken, men den viste seg å være stengt. Det var ikke noe problem, vi kunne godt betale med zambianske kwacha sa han. Men det viste seg at prisen var ikke 200 dollar allikevel, "just make it 250, no problem", gjentok han utallige ganger. Vi ble etter hvert ganske irriterte ettersom vi på forhånd hadde fryktet noe slik kunne skje, og hadde derfor vært nøye med å lage en klar avtale. Det ble harde forhandlinger og masse styr fram og tilbake. Det viste seg at bilen vi skulle leie tilhørte en tredjepart som vi også måtte bli enige med. Og hele tiden fant Chris på småting han skulle ha ekstra betalt for. Etter 3,5 timer med forhandlinger og etter å ha betalt et beløp tilsvarende 230 dollar, kom vi oss endelig over grensa. (Ikke det at prisen er urimelig, det var bare en så utrolig uærlig måte å drive business på. På slutten begynte han bokstavelig talt å tigge om penger. Først var han en respektabel businessmann, så ble han en tigger i våre øyne.) Bensinprisene her er forresten akkurat de samme som hjemme i Norge, så vi regna med at det kom til å gå med en del penger på denne turen... Selve immigrasjonen til Malawi gikk lekende lett, og vi var ekstremt glade for å være kvitt den slitsomme bilutleieren vår.
Selve kjøringen gikk veldig bra, man blir fort vant til å holde seg på venstre side av veien. Den største utfordringen er egentlig at det er mye folk og ubesluttsomme dumme geiter i veien, det kan fort bli farlig når man kommer i 100 km/t. Vi ble selvfølgelig stoppet noen ganger av politiet, men heldigvis hadde vi alle papirene i orden.
På veien stoppet vi på et supermarked og kjøpte kjøttpai til lunsj, det skulle vise seg å bli avgjørende for min skjebne senere på turen.. Da vi kom til hovedstaten, Lilongwe, stoppet vi for å prøve å få tak i et kart. Vi parkerte bilen ved et lokalt marked og ble straks overfalt av en flokk karer som alle var svært interesserte i å vise oss hver sin butikk (det var ca 50 stk og alle var selvfølgelig helt spesielle og hadde de beste prisene). På dette markede selger de håndlagde treverksprodukter som skåler, fat, figurer av safaridyrene, salatbestikk, nøkkelringer, lysestaker osv. De har vi veldig mye fint, men vi hadde bestemt oss for å få tak i et kart fortest mulig og komme oss av gårde slik at vi kunne komme fram før det ble mørkt. Vi takket pent nei til å komme og kikke, og lurte på om de kunne fortelle oss hvor man kan få kjøpt et kart. I løpet av noen få sekunder kom det 10 fyrer løpende mot oss med et stykke treverk som var skåret ut som formen til landet Malawi, de mente at det måtte funke bra som kart.. Det var litt søtt. Til slutt fant vi en bokhandel og fikk kjøpt oss et ordentlig veikart. På vei tilbake til bilen ble vi stoppet igjen, og de insisterte på at vi måtte gå rundt å kikke litt. Vi ble til slutt med, noe vi fort kom til å angre på. Disse karene var helt desperate etter å få solgt ting. De fysisk dro meg med bortover, de kjefta høylytt på hverandre og var veldig pågående. Arne og jeg ble dratt i hver vår retning, og ettersom det var midt på dagen og nærmere 40 grader ble han ble ganske fort lei og ville dra. Jeg var litt misfornøyd med det fordi jeg hadde enda ikke hadde kommet meg til den boden jeg faktisk ville se på fordi jeg hele tiden ble stoppet på veien. Uansett så plukket disse kara opp at Arne og jeg var uenige, og de begynte å kalle ham en ond mann og en diktator som ville bestemme over kona si. Da fikk jeg også nok, og sa pent at vi kommer heller tilbake på hjemveien. Det var greit, jeg var velkommen, men diktatoren var ikke lenger velkommen! Det ble en veldig amper stemning, utrolig ubehagelig. Lilongwe gjorde ikke noe bra førsteinntrykk på noen av oss…
Vår endelige destinasjon i Malawi, Cape Maclear, ble valgt delvis pga stedets nærhet til musikkfestivalen og delvis på bakgrunn av beskrivelsen Lonely Planet gir av stedet: "It`s one of Southern Africa`s legendary backpackers` hang-outs and the kind of place where plans are forgotten as you sink into a daily rhythm of sunbathing, snorkelling, hanging out in the local village and socialising with newfound friends". Vi synes dette hørte ganske så fristende ut! Så etter å ha kjørt hele dagen og tilbakelagt det siste stykket over et fjell på en svært humpete grusvei etter solnedgang, kom vi endelig fram til Cape Maclaer i ly av mørket. Vi leide oss et flott rom på Gecko Lounge, spiste en deilig middag og var generelt sett veldig fornøyde.
Neste morgen startet imidlertid med litt småproblemer. Det viste seg at i Cape Maclear, som kanskje er det aller mest turistifiserte stedet i Malawi, er det ikke mulig å betale med visakort på noen av hotellene og nærmeste minibank er 1,5 timers kjøretur unna. Vi hadde ikke så mye malawiske kwacha, så vi måtte altså ut og kjøre igjen – great…! Et annet problem som nå hadde oppstått var at jeg hadde begynt å få magesmerter og diare (her kommer kjøttpaien inn i bildet). Det ble en veldig ubehagelig kjøretur for meg over den humpete grusveien i nærmere 40 grader med konstant trang til å gå på do. Etter hvert kom også pannekakene med banan som jeg hadde spist til frokost opp i sin helhet. Tror jeg fylte tre poser med spy innen vi var fremme ved minibanken i Mangochi.. Jeg måtte skuffe Arne med å si at jeg tror ikke vi kommer oss tilbake til Cape Maclear samme dag, i stedet endte vi opp med å tilbringe natten på et ganske shabby tilfeldig valgt sted. Men de hadde toalett og en seng, så jeg var i og for seg fornøyd. Vi ble begge tiltagende bekymra utover kvelden da jeg fikk feber. Malaria kan gjerne debutere med generell sykdomsfølelse etterfulgt av oppkast og diare… Men neste morgen følte jeg meg heldigvis mye bedre, bare litt slapp. Vår medisinske konklusjon er at jeg ble matforgiftet av kjøttpaien, sannsynligvis salmonellatoksiner ut i fra inkubasjonstiden.
Vi kjørte tilbake til Cape Maclear og begynte jakten på et koselig og prismessig rimelig sted å bo (Gecko Lounge var fullbooket). Etter mye fram og tilbake fant vi et utrolig bra sted; Fat Monkeys. Vi leide et eget lite hus med deilig dusj, kjøkken og en veranda J Her tilbrakte vi tre netter og kunne endelig slappe av med en bok og nyte sola, noe som i hvert fall jeg hadde lengta etter. Arne var gira på å lage planer, så gjorde avtale med en av de lokale gutta om å bli med på båttur inkludert lunsj, leie av snorkle utstyr og mating av fiskeørn.
Det hører med til historien å fortelle litt om noen bekymringer vi hadde i forkant av å dra til Lake Malawi. Som i de fleste andre ferskvann i Afrika, forekommer parasitten Schistostomiasis i innsjøen. Denne parasitten bor i snegler, frigjøres til vannet, trenger inn gjennom huden til mennesker og vandrer til blodårer rundt leveren, tarmene og blæra. Her slår parasitten seg ned, formerer seg og legger egg som skilles ut via menneskers urin og avføring. Så godt som alle i lokalbefolkingen rundt Lake Malawi får denne parasitten når de bader, og ringen sluttes av små barn som bla tisser i innsjøen. Første symptom på at man er smittet er et kløende utslett som oppstår bare noen timer etter å ha vært i vannet "swimmer`s itch". Så går man over i en asymptomatisk fase som kan vare i måneder til år hvor parasitten vokser i kroppen. Dersom man ikke behandles kan det bli en kronisk infeksjon som kan føre til forstørret lever og milt, blodig diare, økt risiko for blærekreft og den kan faktisk også spre seg til hjernen. Det har vært noen Schistostomiasis pasienter på sykehuset, og det er ikke et pent syn. Senest i går hadde jeg en 54 år gammel dame på poliklinikken som kom fordi hun ikke hadde hatt menstruasjon siden april, magen hennes hadde vokst og hun var nå overbevist om at hun var gravid. Hun var svært glad, hun ønsket seg et barn til (det siste barnet hennes fødte hun i 1977). Jeg ble jo straks skeptisk, den vanligste årsaken til at kvinner mister menstruasjonen i en alder av 54 år er jo at hun har kommet i overgangsalderen. Da jeg undersøkte magen hennes kan jeg godt forstå at hun trodde at hun var gravid, hun var en svært slank dame og hadde en stor masse i magen. Men det var definitivt ikke en gravid livmor, når man kjente på magen var det klart at hun hadde en gigantisk milt. Ultralyd bekreftet dette, i tillegg til at hun hadde en utvidet levervene, mest sannsynlige diagnose er Schistostomiasis. Uansett, vi satt og leste om denne sykdommen i Oxford Handbook of Tropical Medicine før vi dro nedover, og var vel ganske enige om at det ikke frista så mye å bade. Men når man kommer til innsjøen forandrer man fort mening, det er så utrolig pent og det er mange steder med krystallklart vann. Nesten alle turister bader i Lake Malawi, og de aller fleste opplever at de får swimmer`s itch (de blir altså smittet med parasitten). Dette er visst nok ikke noe problem så lenge man sørger for å få testet seg og tar behandlingen et par måneder senere (behandlingen er veldig enkel, kun to tabletter). Alle andre som var på båttur den dagen ut til en liten øy, bada i det innbydende klare vannet. Vi satt svettende på land i en time, klødde oss i hodet og var ekstremt usikre på hva vi skulle gjøre.. Siden denne øya er ubefolka mener en marinebiolog som har forsket en del i området at det er bortimot 100% sikkert at man ikke får Schisto om man bader der. Det endte med at vi stupte uti, tok et par raske svømmetak og kom oss kjapt opp på land igjen. Det må ha vært et komisk syn for utenforstående som så lå der og snorkla og koste seg. To hysteriske medisinstudenter (særlig jeg må jeg innrømme) som har noia for å bli syke... Jaja, deilig var det! Vi må vel uansett ta oss en tur på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål for å teste oss for MRSA og TB før vi får lov til å jobbe i det norske helsevesenet igjen, så da kan vi jo likegodt ta en Schisto test også..
Det var utrolig kult å se på mating av fiskeørn, Arne ble veldig gira og tok helt av med speilreflekskamerat. Vi hadde med noen døde fisk som vår lokale kar kasta bare noen meter fra båten etter å ha plystra høyt og fått oppmerksomheten til de praktfulle fuglene. Og de kom, nesten hver gang.
Malawi er et av verdens fattigste land, nesten halvparten av befolkningen på 13,1 mill er kronisk underernærte og forventet levealder er kun 43 år, bl.a. på grunn av en svært høy forekomst av HIV/AIDS. Det er et lite land, og med en av de høyeste befolkningstetthetene i hele Afrika, er det klart at det er hard kamp om de tilgjengelige ressursene. Landets viktigste inntekstkilder er eksport av tobakk, te, sukker og kaffe. I området rundt lake Malawi er i tillegg jordbruk og selvfølgelig turisme viktig.
Jeg vet ikke helt hva vi hadde forestilt oss på forhånd, men jeg tror mine forventninger i stor grad var påvirket av alle de idylliske bildene vi hadde sett av innsjøen på forhånd. Det ser ut som paradis på jord. Men når vi kom fram ble vi fort klar over medaljens bakside. Vegg i vegg med alle luksushotellene og de flotte loungene ligger det tett i tett med små skur hvor lokalbefolkningen bor. Hele deres liv er sentrert rundt innsjøen. De står halvnakne og vasker seg selv, klær, kopper og kar i vannkanten og etterpå pusser de tenna i det samme vannet og fyller en kopp som de drikker. Langs strandkanten går det en rekke mannfolk som selger alt fra smykker, øredobber, nøkkelringer og klær. De er svært innpåslitne, akkurat som de kara vi møtte på markede i Lilongwe. Ikke så veldig behagelig når man prøver å slappe av å lese en bok.
En kveld Arne og jeg satt med en pils nedpå stranda kom en mann bort til oss som hadde skjønt nettopp dette at turistene ikke liker å bli mast på hele tiden. Han hadde en helt annen fremtoning enn de andre, han var rolig, behagelig og virket veldig ydmyk. Hans navn var Shakespeare, og han lurte på om han kunne få lov til å vise oss produktene sine. I sekken hadde han en rekke kort i grovt papir med afrikanske damer som motiv, de så veldig hjemmelagde ut. Det viste seg at han jobber på en liten fabrikk som resirkulerer gammelt papir, lager ny pappmasse som de så lager kort og små bøker av. Inntektene går til selgerne og til foreldreløse barn i landsbyen. Jeg lurte på hvor mye han skulle ha for et kort, og upruta pris var 2500 kwacha (tilsvarer ca 100 nok kr). Dette er VELDIG mye penger i Malawi, men jeg synes han var en sånn flott fyr og pengene gikk til en god sak, så jeg gikk hjem for å hente penger. På vei tilbake tenkte jeg at det egentlig var litt dumt å bruke så mye penger på et kort (vi hadde allerede blitt lurt flere ganger og gjort en del andre dårlige kjøp i løpet av dagen), så jeg foreslo heller at vi skulle bli med og se på fabrikken hans dagen etter og handle da. Mens jeg var borte hadde han visst gitt Arne hvert vårt armbånd i gave for han ble så glad. Neste dag møtte vi han og han fulgte oss til fabrikken. På veien fortalte han oss hele livshistorien sin. Mens han gikk på ungdomsskolen hadde han gjort kjæresten sin gravid og han ble tvunget til å avbryte utdannelsen, gifte seg og ta seg en jobb for å forsørge familien. Kun et par år etter at kona fødte deres andre barn, døde hun av cerebral malaria. Han forsøkte nå så godt han kunne å tjene nok penger til å kunne forsørge sine to døtre og betale for deres skolegang. Vi fikk etter hvert veldig stor sympati med han, det virka som om han hadde hatt et tøft liv.
"Fabrikken" viste seg å bestå av en liten bakgård med en haug med søppel, et kar med pappmasjé, en presse og et lite hjørne hvor det satt to små barn og arbeidet med å binde sammen ark til bøker. Shakespeare og hans sjef demonstrerte hvordan de lade papiret for oss. Det er utrolig hvor flotte ting de kunne lage, bokstavelig talt, av søppel, og med så begrensede ressurser. Allikevel tror jeg både Arne og jeg ble lettere sjokkert ved synet, det gav oss en dårlig feeling å se de små barna som var satt til å arbeide. Nå som vi var der måtte vi jo handle litt, vi brukte ca 200 norske kroner på 4 postkort. Det er faktisk vanvittig bra betaling i malawisk sammenheng, men allikevel fikk vi følelsen av at de ikke var fornøyde. De ville vi skulle komme tilbake og handle mer neste dag. Vi synes etter hvert at situasjonen utviklet seg til å bli litt ubehagelig, det var jo helt klart at de bare ville ha mer og mer penger av oss. Vi utvekslet noen få ord på norsk og ble enige om at nok var nok, vi ville ikke binde oss til ytterligere avtaler. I løpet av tiden vi tilbrakte på fabrikken hadde det blitt mørkt. På vei tilbake ville Shakespeare vise oss hjemmet sitt. Vi ble med, men jeg begynte egentlig å bli ganske gira på å komme meg tilbake til Fat Monkey. Før vi gikk spurte han om vi hadde noen planer for morgendagen, og før jeg visste ordet av det hadde Arne laget avtale om at vi skulle komme på pannekaker til frokost neste morgen kl 08. Etterpå var jeg lettere irritert på Arne av flere årsaker. For det første synes vi begge det er vanskelig å si nei, men hadde nettopp blitt enige om å gjøre akkurat det. For det andre hadde ikke jeg lyst til å ha noen avtale så tidlig om morran. For det tredje hadde jeg bare et par dager i forveien spydd opp pannekakene jeg hadde til frokost, pannekaker var noe av det siste jeg hadde lyst på! Da vi kom tilbake på Fat Monkey endte det opp med at vi krangla litt oss imellom, vi rant begge over av dårlig samvittighet. Middagen og rødvinen vi begge hadde gleda oss til smakte ikke så godt den kvelden.
Etter noen (relativt) avslappende dager i Cape Maclear dro vi litt lenger sørover langs innsjøen til Sunbird lounge, hvor festivalen Lake of Stars skulle utspille seg. På turen over fjellet på den humpete grusveien møtte vi først to menn som samarbeida om å dytte en kvinne i rullestol oppover. Kvinnen så veldig tæra og syk ut, og det viste seg at de var på vei til det lokale helsesenteret som lå bare noen hundre meter lengre framme. Vi tilbød dem skyss den koret veien, og de ble overlykkelige og var svært takknemlige. Da vi hadde satt dem fra oss så vi 4 andre personer som stod og haika langs veien. Vi kan godt gi noen av dem skyss også tenkte vi, de må bare bli enige seg i mellom om hvem som har venta lengst. Men det var det ikke snakk om, de skviste seg alle 4 inn i baksete på vår lille Toyota Corola. Det var en stor, flott og tykk african mama, en kar som jobba i baren på Fat Monkey, en liten gutt og en eldre dame som bar på en stor høne og et digert knippe fersk fisk. Det var så vidt de klarte å presse igjen døra, det stinka fisk hele turen og den stakkars høna ble helt skvist. Vi måtte holde oss for ikke å le hele veien, de utgjorde et komisk syn i baksete.
Arne skriver mer om selve festivalen!
Hjemme igjen
Det har vært veldig deilig å komme tilbake til sykehuset denne uka. En del av legene som jobber har vært bortreist, slik at det har vært spesielt mye bruk for oss medisinstudenter. Tirsdag formiddag var det faktisk kun Arne, Ellen (stud.med fra danmark) og jeg som drev den medisinske poliklinikken, uten noen leger til stedet. Det virka i utgangspunktet litt skummelt, men gikk faktisk utrolig bra når vi tok oss god tid og spurte hverandre om råd dersom vi var usikre. Nå kalles vi bare The Scandinavian Dreamteam (selvutnevnt)…
Man får sett så utrolig mange ulike problemer på poliklinikken, vi liker oss veldig godt der nå. Noen eksempler fra denne uken er bl.a. en dame Arne hadde som kom fordi hun plutselig hadde begynt å høre så dårlig på det ene øret. Det viste seg at hun hadde et insekt som satt fast nesten helt inne ved trommehinnen. Jeg fikk til slutt gleden av å fiske ut en diger flue, veldig tilfresstillende og man får en takknemlig pasient. Arne og jeg tok imot en dame som kom haltende inn rett etter stengetid. Alle tolkene hadde gått, men det skulle ikke så mye undersøkelse til før vi skjønte at hun hadde septisk artritt (en bakteriell betennelse) i venstre kne. Dette kan være en ganske farlig tilstand, dersom det ikke behandles rimelig raskt kan hele leddet bli ødelagt. Så vi fikk lagt henne inn, starta opp med antibiotika og Arne stakk en nål inn i leddet og drenerte ut masse gult puss.
Jeg hadde et ektepar som kom fordi de begge hadde mark i tarmene og i tillegg hadde han problemer med potensen, dvs han klarte ikke å få ereksjon. Etter å ha tatt en grundig anamnese kom jeg fram til at den erektile dysfunksjonen mest sannsynlig skyltes psykologiske årsaker. Han hadde vært utro for noen år siden, fått en kjønnssykdom og hadde dårlig samvittighet i tillegg til at han var redd for at kona hadde vært utro. Etter mye om og men fikk jeg forklart alt dette til paret, og de var enige at dette nok var mye av problemet deres. De bekreftet at de var svært glade i hverandre og ville gjerne ha det fint sammen, så jeg så det som min oppgave å gi dem noen ekteskapelige råd. Men her kommer de store kulturforskjellene inn i bildet. Her ser du aldri en mann og en kvinne gå og leie hverandre, de opptrer aldri som kjærester eller mann og kone i offentlighet. På dagtid tar kvinnene seg av barna og husarbeidet, mens mannen er ute og driver med et eller annet arbeid. Samværet mellom mann og kvinne skjer etter mørkets frembrudd, nærmere bestemt ved leggetid. Folk her har nok mye sex, men jeg har inntrykk av at det er ekstremt lite romantikk og det er i all hovedsak kvinnens oppgave å tilfredsstille mannen uten å nødvendigvis få så mye tilbake. Så hvordan gir man da råd om hvordan et slikt samliv kan forbedres og samtidig ivareta respekten for deres kultur og tradisjoner? Er det noen ting mann og kvinne kan gjøre sammen her for å vise at de er glade i hverandre og pleie deres seksuelle forhold? Jeg spurte om å få litt hjelp av tolken min, og han hadde faktisk to veldig gode tips. For det første rådet han dem til å ta en dusj sammen og vaske hverandre i fred og ro (ellers ser de aldri hverandre nakne i dagslys). For det andre foreslo han at hun kunne gi sin mann en privat stund med intim dans. Det ble etter hvert ganske god stemning i det lille rommet på poliklinikken, Arne, hans pasient og den andre tolken i ble også interesserte i samtalen. Til slutt gikk paret mitt smilende og fnisende ut av døra, håper det ordner seg for dem.
Jeg har for øvrig blitt syk igjen. Denne gangen er det også en mageinfeksjon av bakteriell årsak, er slapp og har feber, magesmerter og diare. For sikkerhets skyld lagde Arne et blodutstryk som han mikroskoperte for å se etter malariaparasitter, men heldigvis var det ingen. Derimot var det masse nøytrofile granulocytter (hvite blodceller) som tyder på en bakteriell infeksjon i kroppen. Han passer godt på meg når jeg er syk og ubrukelig, det er jeg veldig glad for. Det var ekstra stas å motta en pakke fra mamma og resten av familien i dag med koselige ord og norsk melkesjokolade, skal kose meg med den så fort jeg blir frisk!
Guro 22/10
Selve kjøringen gikk veldig bra, man blir fort vant til å holde seg på venstre side av veien. Den største utfordringen er egentlig at det er mye folk og ubesluttsomme dumme geiter i veien, det kan fort bli farlig når man kommer i 100 km/t. Vi ble selvfølgelig stoppet noen ganger av politiet, men heldigvis hadde vi alle papirene i orden.
På veien stoppet vi på et supermarked og kjøpte kjøttpai til lunsj, det skulle vise seg å bli avgjørende for min skjebne senere på turen.. Da vi kom til hovedstaten, Lilongwe, stoppet vi for å prøve å få tak i et kart. Vi parkerte bilen ved et lokalt marked og ble straks overfalt av en flokk karer som alle var svært interesserte i å vise oss hver sin butikk (det var ca 50 stk og alle var selvfølgelig helt spesielle og hadde de beste prisene). På dette markede selger de håndlagde treverksprodukter som skåler, fat, figurer av safaridyrene, salatbestikk, nøkkelringer, lysestaker osv. De har vi veldig mye fint, men vi hadde bestemt oss for å få tak i et kart fortest mulig og komme oss av gårde slik at vi kunne komme fram før det ble mørkt. Vi takket pent nei til å komme og kikke, og lurte på om de kunne fortelle oss hvor man kan få kjøpt et kart. I løpet av noen få sekunder kom det 10 fyrer løpende mot oss med et stykke treverk som var skåret ut som formen til landet Malawi, de mente at det måtte funke bra som kart.. Det var litt søtt. Til slutt fant vi en bokhandel og fikk kjøpt oss et ordentlig veikart. På vei tilbake til bilen ble vi stoppet igjen, og de insisterte på at vi måtte gå rundt å kikke litt. Vi ble til slutt med, noe vi fort kom til å angre på. Disse karene var helt desperate etter å få solgt ting. De fysisk dro meg med bortover, de kjefta høylytt på hverandre og var veldig pågående. Arne og jeg ble dratt i hver vår retning, og ettersom det var midt på dagen og nærmere 40 grader ble han ble ganske fort lei og ville dra. Jeg var litt misfornøyd med det fordi jeg hadde enda ikke hadde kommet meg til den boden jeg faktisk ville se på fordi jeg hele tiden ble stoppet på veien. Uansett så plukket disse kara opp at Arne og jeg var uenige, og de begynte å kalle ham en ond mann og en diktator som ville bestemme over kona si. Da fikk jeg også nok, og sa pent at vi kommer heller tilbake på hjemveien. Det var greit, jeg var velkommen, men diktatoren var ikke lenger velkommen! Det ble en veldig amper stemning, utrolig ubehagelig. Lilongwe gjorde ikke noe bra førsteinntrykk på noen av oss…
Vår endelige destinasjon i Malawi, Cape Maclear, ble valgt delvis pga stedets nærhet til musikkfestivalen og delvis på bakgrunn av beskrivelsen Lonely Planet gir av stedet: "It`s one of Southern Africa`s legendary backpackers` hang-outs and the kind of place where plans are forgotten as you sink into a daily rhythm of sunbathing, snorkelling, hanging out in the local village and socialising with newfound friends". Vi synes dette hørte ganske så fristende ut! Så etter å ha kjørt hele dagen og tilbakelagt det siste stykket over et fjell på en svært humpete grusvei etter solnedgang, kom vi endelig fram til Cape Maclaer i ly av mørket. Vi leide oss et flott rom på Gecko Lounge, spiste en deilig middag og var generelt sett veldig fornøyde.
Neste morgen startet imidlertid med litt småproblemer. Det viste seg at i Cape Maclear, som kanskje er det aller mest turistifiserte stedet i Malawi, er det ikke mulig å betale med visakort på noen av hotellene og nærmeste minibank er 1,5 timers kjøretur unna. Vi hadde ikke så mye malawiske kwacha, så vi måtte altså ut og kjøre igjen – great…! Et annet problem som nå hadde oppstått var at jeg hadde begynt å få magesmerter og diare (her kommer kjøttpaien inn i bildet). Det ble en veldig ubehagelig kjøretur for meg over den humpete grusveien i nærmere 40 grader med konstant trang til å gå på do. Etter hvert kom også pannekakene med banan som jeg hadde spist til frokost opp i sin helhet. Tror jeg fylte tre poser med spy innen vi var fremme ved minibanken i Mangochi.. Jeg måtte skuffe Arne med å si at jeg tror ikke vi kommer oss tilbake til Cape Maclear samme dag, i stedet endte vi opp med å tilbringe natten på et ganske shabby tilfeldig valgt sted. Men de hadde toalett og en seng, så jeg var i og for seg fornøyd. Vi ble begge tiltagende bekymra utover kvelden da jeg fikk feber. Malaria kan gjerne debutere med generell sykdomsfølelse etterfulgt av oppkast og diare… Men neste morgen følte jeg meg heldigvis mye bedre, bare litt slapp. Vår medisinske konklusjon er at jeg ble matforgiftet av kjøttpaien, sannsynligvis salmonellatoksiner ut i fra inkubasjonstiden.
Vi kjørte tilbake til Cape Maclear og begynte jakten på et koselig og prismessig rimelig sted å bo (Gecko Lounge var fullbooket). Etter mye fram og tilbake fant vi et utrolig bra sted; Fat Monkeys. Vi leide et eget lite hus med deilig dusj, kjøkken og en veranda J Her tilbrakte vi tre netter og kunne endelig slappe av med en bok og nyte sola, noe som i hvert fall jeg hadde lengta etter. Arne var gira på å lage planer, så gjorde avtale med en av de lokale gutta om å bli med på båttur inkludert lunsj, leie av snorkle utstyr og mating av fiskeørn.
Det hører med til historien å fortelle litt om noen bekymringer vi hadde i forkant av å dra til Lake Malawi. Som i de fleste andre ferskvann i Afrika, forekommer parasitten Schistostomiasis i innsjøen. Denne parasitten bor i snegler, frigjøres til vannet, trenger inn gjennom huden til mennesker og vandrer til blodårer rundt leveren, tarmene og blæra. Her slår parasitten seg ned, formerer seg og legger egg som skilles ut via menneskers urin og avføring. Så godt som alle i lokalbefolkingen rundt Lake Malawi får denne parasitten når de bader, og ringen sluttes av små barn som bla tisser i innsjøen. Første symptom på at man er smittet er et kløende utslett som oppstår bare noen timer etter å ha vært i vannet "swimmer`s itch". Så går man over i en asymptomatisk fase som kan vare i måneder til år hvor parasitten vokser i kroppen. Dersom man ikke behandles kan det bli en kronisk infeksjon som kan føre til forstørret lever og milt, blodig diare, økt risiko for blærekreft og den kan faktisk også spre seg til hjernen. Det har vært noen Schistostomiasis pasienter på sykehuset, og det er ikke et pent syn. Senest i går hadde jeg en 54 år gammel dame på poliklinikken som kom fordi hun ikke hadde hatt menstruasjon siden april, magen hennes hadde vokst og hun var nå overbevist om at hun var gravid. Hun var svært glad, hun ønsket seg et barn til (det siste barnet hennes fødte hun i 1977). Jeg ble jo straks skeptisk, den vanligste årsaken til at kvinner mister menstruasjonen i en alder av 54 år er jo at hun har kommet i overgangsalderen. Da jeg undersøkte magen hennes kan jeg godt forstå at hun trodde at hun var gravid, hun var en svært slank dame og hadde en stor masse i magen. Men det var definitivt ikke en gravid livmor, når man kjente på magen var det klart at hun hadde en gigantisk milt. Ultralyd bekreftet dette, i tillegg til at hun hadde en utvidet levervene, mest sannsynlige diagnose er Schistostomiasis. Uansett, vi satt og leste om denne sykdommen i Oxford Handbook of Tropical Medicine før vi dro nedover, og var vel ganske enige om at det ikke frista så mye å bade. Men når man kommer til innsjøen forandrer man fort mening, det er så utrolig pent og det er mange steder med krystallklart vann. Nesten alle turister bader i Lake Malawi, og de aller fleste opplever at de får swimmer`s itch (de blir altså smittet med parasitten). Dette er visst nok ikke noe problem så lenge man sørger for å få testet seg og tar behandlingen et par måneder senere (behandlingen er veldig enkel, kun to tabletter). Alle andre som var på båttur den dagen ut til en liten øy, bada i det innbydende klare vannet. Vi satt svettende på land i en time, klødde oss i hodet og var ekstremt usikre på hva vi skulle gjøre.. Siden denne øya er ubefolka mener en marinebiolog som har forsket en del i området at det er bortimot 100% sikkert at man ikke får Schisto om man bader der. Det endte med at vi stupte uti, tok et par raske svømmetak og kom oss kjapt opp på land igjen. Det må ha vært et komisk syn for utenforstående som så lå der og snorkla og koste seg. To hysteriske medisinstudenter (særlig jeg må jeg innrømme) som har noia for å bli syke... Jaja, deilig var det! Vi må vel uansett ta oss en tur på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål for å teste oss for MRSA og TB før vi får lov til å jobbe i det norske helsevesenet igjen, så da kan vi jo likegodt ta en Schisto test også..
Det var utrolig kult å se på mating av fiskeørn, Arne ble veldig gira og tok helt av med speilreflekskamerat. Vi hadde med noen døde fisk som vår lokale kar kasta bare noen meter fra båten etter å ha plystra høyt og fått oppmerksomheten til de praktfulle fuglene. Og de kom, nesten hver gang.
Malawi er et av verdens fattigste land, nesten halvparten av befolkningen på 13,1 mill er kronisk underernærte og forventet levealder er kun 43 år, bl.a. på grunn av en svært høy forekomst av HIV/AIDS. Det er et lite land, og med en av de høyeste befolkningstetthetene i hele Afrika, er det klart at det er hard kamp om de tilgjengelige ressursene. Landets viktigste inntekstkilder er eksport av tobakk, te, sukker og kaffe. I området rundt lake Malawi er i tillegg jordbruk og selvfølgelig turisme viktig.
Jeg vet ikke helt hva vi hadde forestilt oss på forhånd, men jeg tror mine forventninger i stor grad var påvirket av alle de idylliske bildene vi hadde sett av innsjøen på forhånd. Det ser ut som paradis på jord. Men når vi kom fram ble vi fort klar over medaljens bakside. Vegg i vegg med alle luksushotellene og de flotte loungene ligger det tett i tett med små skur hvor lokalbefolkningen bor. Hele deres liv er sentrert rundt innsjøen. De står halvnakne og vasker seg selv, klær, kopper og kar i vannkanten og etterpå pusser de tenna i det samme vannet og fyller en kopp som de drikker. Langs strandkanten går det en rekke mannfolk som selger alt fra smykker, øredobber, nøkkelringer og klær. De er svært innpåslitne, akkurat som de kara vi møtte på markede i Lilongwe. Ikke så veldig behagelig når man prøver å slappe av å lese en bok.
En kveld Arne og jeg satt med en pils nedpå stranda kom en mann bort til oss som hadde skjønt nettopp dette at turistene ikke liker å bli mast på hele tiden. Han hadde en helt annen fremtoning enn de andre, han var rolig, behagelig og virket veldig ydmyk. Hans navn var Shakespeare, og han lurte på om han kunne få lov til å vise oss produktene sine. I sekken hadde han en rekke kort i grovt papir med afrikanske damer som motiv, de så veldig hjemmelagde ut. Det viste seg at han jobber på en liten fabrikk som resirkulerer gammelt papir, lager ny pappmasse som de så lager kort og små bøker av. Inntektene går til selgerne og til foreldreløse barn i landsbyen. Jeg lurte på hvor mye han skulle ha for et kort, og upruta pris var 2500 kwacha (tilsvarer ca 100 nok kr). Dette er VELDIG mye penger i Malawi, men jeg synes han var en sånn flott fyr og pengene gikk til en god sak, så jeg gikk hjem for å hente penger. På vei tilbake tenkte jeg at det egentlig var litt dumt å bruke så mye penger på et kort (vi hadde allerede blitt lurt flere ganger og gjort en del andre dårlige kjøp i løpet av dagen), så jeg foreslo heller at vi skulle bli med og se på fabrikken hans dagen etter og handle da. Mens jeg var borte hadde han visst gitt Arne hvert vårt armbånd i gave for han ble så glad. Neste dag møtte vi han og han fulgte oss til fabrikken. På veien fortalte han oss hele livshistorien sin. Mens han gikk på ungdomsskolen hadde han gjort kjæresten sin gravid og han ble tvunget til å avbryte utdannelsen, gifte seg og ta seg en jobb for å forsørge familien. Kun et par år etter at kona fødte deres andre barn, døde hun av cerebral malaria. Han forsøkte nå så godt han kunne å tjene nok penger til å kunne forsørge sine to døtre og betale for deres skolegang. Vi fikk etter hvert veldig stor sympati med han, det virka som om han hadde hatt et tøft liv.
"Fabrikken" viste seg å bestå av en liten bakgård med en haug med søppel, et kar med pappmasjé, en presse og et lite hjørne hvor det satt to små barn og arbeidet med å binde sammen ark til bøker. Shakespeare og hans sjef demonstrerte hvordan de lade papiret for oss. Det er utrolig hvor flotte ting de kunne lage, bokstavelig talt, av søppel, og med så begrensede ressurser. Allikevel tror jeg både Arne og jeg ble lettere sjokkert ved synet, det gav oss en dårlig feeling å se de små barna som var satt til å arbeide. Nå som vi var der måtte vi jo handle litt, vi brukte ca 200 norske kroner på 4 postkort. Det er faktisk vanvittig bra betaling i malawisk sammenheng, men allikevel fikk vi følelsen av at de ikke var fornøyde. De ville vi skulle komme tilbake og handle mer neste dag. Vi synes etter hvert at situasjonen utviklet seg til å bli litt ubehagelig, det var jo helt klart at de bare ville ha mer og mer penger av oss. Vi utvekslet noen få ord på norsk og ble enige om at nok var nok, vi ville ikke binde oss til ytterligere avtaler. I løpet av tiden vi tilbrakte på fabrikken hadde det blitt mørkt. På vei tilbake ville Shakespeare vise oss hjemmet sitt. Vi ble med, men jeg begynte egentlig å bli ganske gira på å komme meg tilbake til Fat Monkey. Før vi gikk spurte han om vi hadde noen planer for morgendagen, og før jeg visste ordet av det hadde Arne laget avtale om at vi skulle komme på pannekaker til frokost neste morgen kl 08. Etterpå var jeg lettere irritert på Arne av flere årsaker. For det første synes vi begge det er vanskelig å si nei, men hadde nettopp blitt enige om å gjøre akkurat det. For det andre hadde ikke jeg lyst til å ha noen avtale så tidlig om morran. For det tredje hadde jeg bare et par dager i forveien spydd opp pannekakene jeg hadde til frokost, pannekaker var noe av det siste jeg hadde lyst på! Da vi kom tilbake på Fat Monkey endte det opp med at vi krangla litt oss imellom, vi rant begge over av dårlig samvittighet. Middagen og rødvinen vi begge hadde gleda oss til smakte ikke så godt den kvelden.
Etter noen (relativt) avslappende dager i Cape Maclear dro vi litt lenger sørover langs innsjøen til Sunbird lounge, hvor festivalen Lake of Stars skulle utspille seg. På turen over fjellet på den humpete grusveien møtte vi først to menn som samarbeida om å dytte en kvinne i rullestol oppover. Kvinnen så veldig tæra og syk ut, og det viste seg at de var på vei til det lokale helsesenteret som lå bare noen hundre meter lengre framme. Vi tilbød dem skyss den koret veien, og de ble overlykkelige og var svært takknemlige. Da vi hadde satt dem fra oss så vi 4 andre personer som stod og haika langs veien. Vi kan godt gi noen av dem skyss også tenkte vi, de må bare bli enige seg i mellom om hvem som har venta lengst. Men det var det ikke snakk om, de skviste seg alle 4 inn i baksete på vår lille Toyota Corola. Det var en stor, flott og tykk african mama, en kar som jobba i baren på Fat Monkey, en liten gutt og en eldre dame som bar på en stor høne og et digert knippe fersk fisk. Det var så vidt de klarte å presse igjen døra, det stinka fisk hele turen og den stakkars høna ble helt skvist. Vi måtte holde oss for ikke å le hele veien, de utgjorde et komisk syn i baksete.
Arne skriver mer om selve festivalen!
Hjemme igjen
Det har vært veldig deilig å komme tilbake til sykehuset denne uka. En del av legene som jobber har vært bortreist, slik at det har vært spesielt mye bruk for oss medisinstudenter. Tirsdag formiddag var det faktisk kun Arne, Ellen (stud.med fra danmark) og jeg som drev den medisinske poliklinikken, uten noen leger til stedet. Det virka i utgangspunktet litt skummelt, men gikk faktisk utrolig bra når vi tok oss god tid og spurte hverandre om råd dersom vi var usikre. Nå kalles vi bare The Scandinavian Dreamteam (selvutnevnt)…
Man får sett så utrolig mange ulike problemer på poliklinikken, vi liker oss veldig godt der nå. Noen eksempler fra denne uken er bl.a. en dame Arne hadde som kom fordi hun plutselig hadde begynt å høre så dårlig på det ene øret. Det viste seg at hun hadde et insekt som satt fast nesten helt inne ved trommehinnen. Jeg fikk til slutt gleden av å fiske ut en diger flue, veldig tilfresstillende og man får en takknemlig pasient. Arne og jeg tok imot en dame som kom haltende inn rett etter stengetid. Alle tolkene hadde gått, men det skulle ikke så mye undersøkelse til før vi skjønte at hun hadde septisk artritt (en bakteriell betennelse) i venstre kne. Dette kan være en ganske farlig tilstand, dersom det ikke behandles rimelig raskt kan hele leddet bli ødelagt. Så vi fikk lagt henne inn, starta opp med antibiotika og Arne stakk en nål inn i leddet og drenerte ut masse gult puss.
Jeg hadde et ektepar som kom fordi de begge hadde mark i tarmene og i tillegg hadde han problemer med potensen, dvs han klarte ikke å få ereksjon. Etter å ha tatt en grundig anamnese kom jeg fram til at den erektile dysfunksjonen mest sannsynlig skyltes psykologiske årsaker. Han hadde vært utro for noen år siden, fått en kjønnssykdom og hadde dårlig samvittighet i tillegg til at han var redd for at kona hadde vært utro. Etter mye om og men fikk jeg forklart alt dette til paret, og de var enige at dette nok var mye av problemet deres. De bekreftet at de var svært glade i hverandre og ville gjerne ha det fint sammen, så jeg så det som min oppgave å gi dem noen ekteskapelige råd. Men her kommer de store kulturforskjellene inn i bildet. Her ser du aldri en mann og en kvinne gå og leie hverandre, de opptrer aldri som kjærester eller mann og kone i offentlighet. På dagtid tar kvinnene seg av barna og husarbeidet, mens mannen er ute og driver med et eller annet arbeid. Samværet mellom mann og kvinne skjer etter mørkets frembrudd, nærmere bestemt ved leggetid. Folk her har nok mye sex, men jeg har inntrykk av at det er ekstremt lite romantikk og det er i all hovedsak kvinnens oppgave å tilfredsstille mannen uten å nødvendigvis få så mye tilbake. Så hvordan gir man da råd om hvordan et slikt samliv kan forbedres og samtidig ivareta respekten for deres kultur og tradisjoner? Er det noen ting mann og kvinne kan gjøre sammen her for å vise at de er glade i hverandre og pleie deres seksuelle forhold? Jeg spurte om å få litt hjelp av tolken min, og han hadde faktisk to veldig gode tips. For det første rådet han dem til å ta en dusj sammen og vaske hverandre i fred og ro (ellers ser de aldri hverandre nakne i dagslys). For det andre foreslo han at hun kunne gi sin mann en privat stund med intim dans. Det ble etter hvert ganske god stemning i det lille rommet på poliklinikken, Arne, hans pasient og den andre tolken i ble også interesserte i samtalen. Til slutt gikk paret mitt smilende og fnisende ut av døra, håper det ordner seg for dem.
Jeg har for øvrig blitt syk igjen. Denne gangen er det også en mageinfeksjon av bakteriell årsak, er slapp og har feber, magesmerter og diare. For sikkerhets skyld lagde Arne et blodutstryk som han mikroskoperte for å se etter malariaparasitter, men heldigvis var det ingen. Derimot var det masse nøytrofile granulocytter (hvite blodceller) som tyder på en bakteriell infeksjon i kroppen. Han passer godt på meg når jeg er syk og ubrukelig, det er jeg veldig glad for. Det var ekstra stas å motta en pakke fra mamma og resten av familien i dag med koselige ord og norsk melkesjokolade, skal kose meg med den så fort jeg blir frisk!
Guro 22/10
fredag 15. oktober 2010
Lake Malawi - Lake of Stars
Naa Har vi kommet oss til festivalen ved Lake Malawi. Bor paa en campingplass tilgrensende en veldig luksurioes resort, hvor festivalen finner sted. Begynner i dag, ingen artister som vi har hoert om fra foer. Men mye afrikansk musikk, blir nok veldig bra paa stranda i 35 varmegrader. Det kommer et mer utfyllende innlegg senere naar vi er tilbake i Katete til uka.
Arne og Guro
Arne og Guro
Denne uka er jeg fremdeles på gyn/obs, og jeg trives veldig godt. I har vi undersøkt ”the waiters”, dvs ”venterne”. Det er kvinner som bor langt unna som har blitt henvist for å føde på sykehuset fordi de de har, eller har hatt, kompliserte svangerskap tidligere. Henvisningsgrunner kan for eksempel være tvillinger, setepresentasjon eller flere gjennomgåtte keisersnitt. De bor i et hus rett utenfor sykehusområdet og går bokstavelig talt rundt og venter på å føde. Nå er de til sammen ca 40 kvinner med et aldersspenn fra 15 til nesten 50 år. Hver dag kommer de til jordmødrene på sykehuset for å kontrollere bl.a. blodtrykk, fosterets leie og fosterlyden. Jeg synes at the waiters er utrolig kule damer. De vugger rundt i korridorene i fargerike chitengaer (stoffstykker de knytter rundt livet og på hodet), de synger hver dag før de undersøkes og de smiler og ler hele tiden. De er alle i samme situasjon, og det virker som om de har et veldig bra samhold (ingen av barnefedrene er å finne i nærheten). De pleier å peke på min mage og kommenterer at den er veldig liten, også ler de skikkelig. Zambiske kvinne på min alder har ofte allerede 4 barn, og de mener jeg snart burde komme i gang. Det er også veldig morsomt å se på dem danse. Den typiske zambiske folkedansen for damer innebærer ordentlig rumpevrikking, samtidig med at de beveger hoftene på en helt spesiell måte (helt umulig å få til!). Det ser utrolig komisk ut når disse sprenggravide damene slipper seg løs, men de er fantastisk flinke og overraskende spreke!
Jeg er litt uskikker på om vi har skrevet noe tidligere på bloggen om hvor velkomne vi føler oss her.. Ikke bare på sykehuset, men generelt hvor enn vi går er folk veldig blide, kontaktsøkende og nysgjerrige. Når vi går langs hovedveien for komme til Katete-sentrum går vi forbi mange syklister, møter andre fotgjengere og passerer biler som suser forbi i 130 km/t. Folk smiler, vinker, tuter og kommer bort og spør hvor vi kommer fra, hva vi heter og om vi trives i Zambia. Hvis noen barn får øye på oss fra flere hundre meters avstand komme de løpende barbeint mot oss med et stort smil om munnen og roper ”How are you?!!!”. Og når du svarer ”I`m fine, thank you. How are you?” ser de bare rart på deg, men forsetter å smile og vinke. De har vist lært seg at denne frasen er fin for å kontakt med muzungoser på, men jeg tror ikke de vet hva det betyr.
He he, nå det skjedde akkurat noe morsomt. Klokka er fire på fredag ettermiddag og jeg sitter inne i huset vårt og skriver. Plutselig kommer det en liten gutt i skoleuniform (som jeg aldri har sett før) inn døra, og han setter seg uten videre ned på senga vår og begynner å prate med meg.
Den siste tiden har vi lagt merke til noen merkelige pipelyder som tilsynelatende kommer fra taket vårt. Lydene blir særlig intense om kvelden etter at det har blitt mørkt. Ved nærmere inspeksjon fant vi ut at det er en liten familie med flaggermus som har slått seg til ro rett oppunder taket vårt på utsiden av huset. Problemet er bare at dette taket består av plater av bølgeblekk som er lagt oppå hverandre, det er med andre ord ikke helt tett. Så her om dagen da vi kom hjem i lunsjpausen var det 5 flaggermus som fløy forvirra rundt i det lille huset vårt. De er egentlig søte, men ikke så hyggelige å ha hjemme hos seg. Vi fikk de ut til slutt ved å sette døra på vidt gap og fange dem med myggnett, det var en ganske morsom lunsjpause.
Ellers så skal vi faktisk ha en ukes ferie fra i morgen av. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å dra til Livingston for å se Victoriafallene nå, men så fikk vi høre om at det skal være en musikkfestival ved Lake Malawi neste helg. Festivalen heter ”Lake of stars”, og det kommer alt fra lokale band som spiller typisk afrikansk musikk, det kommer reggae inspirerte band og det kommer faktisk noen vestlige band. Det hele har visst nok et skikkelig hippie-preg, og backpackere fra hele verden tiltrekkes årlig for å nyte laid-back musikk og sol på stranda midt i Afrikas hjerte. Vi satser på å kombinere sol (har ikke bestemt oss for om det blir bad enda pga schistostomiasis!), båtturer, musikk, god mat og malawisk kultur i en uke! Det eneste problemet er at det er veldig kronglete å komme seg til Lake Malawi herfra. Det offentlige transportsystemet er lite utviklet, og om vi hadde valgt å benytte oss av det ville det tatt oss to døgn å komme fram (enda det ikke er så langt å kjøre). Så vi har i stedet bestemt oss for å leie bil og legge ut på eventyr. Der blir spennende å se om vi kommer oss gjennom grensekontrollen og evt politi-veisperringer uten å bli loppa. (Politiet er veldig korrupt her, og de elsker å stoppe hvite folk i bil og kreve penger for alt mulig. For eks vil de stoppe hvite med en passasjer for mye i baksete, mens en pick-up stappa full av lokale både foran og bak kan kjøre rett forbi. I en rekke med bilister som kjører for fort, vil de stoppe den hvite sjåføren og bøtelegge ham, men ingen av andre). Venstrekjøring og det å finne veien fram blir også en utfordring, men vi gleder oss!
8. okt
Jeg er litt uskikker på om vi har skrevet noe tidligere på bloggen om hvor velkomne vi føler oss her.. Ikke bare på sykehuset, men generelt hvor enn vi går er folk veldig blide, kontaktsøkende og nysgjerrige. Når vi går langs hovedveien for komme til Katete-sentrum går vi forbi mange syklister, møter andre fotgjengere og passerer biler som suser forbi i 130 km/t. Folk smiler, vinker, tuter og kommer bort og spør hvor vi kommer fra, hva vi heter og om vi trives i Zambia. Hvis noen barn får øye på oss fra flere hundre meters avstand komme de løpende barbeint mot oss med et stort smil om munnen og roper ”How are you?!!!”. Og når du svarer ”I`m fine, thank you. How are you?” ser de bare rart på deg, men forsetter å smile og vinke. De har vist lært seg at denne frasen er fin for å kontakt med muzungoser på, men jeg tror ikke de vet hva det betyr.
He he, nå det skjedde akkurat noe morsomt. Klokka er fire på fredag ettermiddag og jeg sitter inne i huset vårt og skriver. Plutselig kommer det en liten gutt i skoleuniform (som jeg aldri har sett før) inn døra, og han setter seg uten videre ned på senga vår og begynner å prate med meg.
Den siste tiden har vi lagt merke til noen merkelige pipelyder som tilsynelatende kommer fra taket vårt. Lydene blir særlig intense om kvelden etter at det har blitt mørkt. Ved nærmere inspeksjon fant vi ut at det er en liten familie med flaggermus som har slått seg til ro rett oppunder taket vårt på utsiden av huset. Problemet er bare at dette taket består av plater av bølgeblekk som er lagt oppå hverandre, det er med andre ord ikke helt tett. Så her om dagen da vi kom hjem i lunsjpausen var det 5 flaggermus som fløy forvirra rundt i det lille huset vårt. De er egentlig søte, men ikke så hyggelige å ha hjemme hos seg. Vi fikk de ut til slutt ved å sette døra på vidt gap og fange dem med myggnett, det var en ganske morsom lunsjpause.
Ellers så skal vi faktisk ha en ukes ferie fra i morgen av. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å dra til Livingston for å se Victoriafallene nå, men så fikk vi høre om at det skal være en musikkfestival ved Lake Malawi neste helg. Festivalen heter ”Lake of stars”, og det kommer alt fra lokale band som spiller typisk afrikansk musikk, det kommer reggae inspirerte band og det kommer faktisk noen vestlige band. Det hele har visst nok et skikkelig hippie-preg, og backpackere fra hele verden tiltrekkes årlig for å nyte laid-back musikk og sol på stranda midt i Afrikas hjerte. Vi satser på å kombinere sol (har ikke bestemt oss for om det blir bad enda pga schistostomiasis!), båtturer, musikk, god mat og malawisk kultur i en uke! Det eneste problemet er at det er veldig kronglete å komme seg til Lake Malawi herfra. Det offentlige transportsystemet er lite utviklet, og om vi hadde valgt å benytte oss av det ville det tatt oss to døgn å komme fram (enda det ikke er så langt å kjøre). Så vi har i stedet bestemt oss for å leie bil og legge ut på eventyr. Der blir spennende å se om vi kommer oss gjennom grensekontrollen og evt politi-veisperringer uten å bli loppa. (Politiet er veldig korrupt her, og de elsker å stoppe hvite folk i bil og kreve penger for alt mulig. For eks vil de stoppe hvite med en passasjer for mye i baksete, mens en pick-up stappa full av lokale både foran og bak kan kjøre rett forbi. I en rekke med bilister som kjører for fort, vil de stoppe den hvite sjåføren og bøtelegge ham, men ingen av andre). Venstrekjøring og det å finne veien fram blir også en utfordring, men vi gleder oss!
8. okt
lørdag 2. oktober 2010
Kirurgi
Jeg har tilbragt de 3 siste ukene på kirurgisk avdeling, og det har vært en spennende erfaring! Det er et veldig profesjonelt team som jobber med pasientene her, ledet av Dr. Mike fra England. Videre har vi en erfaren lege fra New Zealand og en fra Zambia, en turnuslege fra Zambia og meg. Mandag, onsdag og fredag er vi på operasjonssalen og tirsdag og torsdag på avdelingen. Min rolle er hovedsakelig som assistent på alt som skjer, men jeg klager ikke da veiledningen fra alle er eksepsjonelt bra!
Vi ser pasienter med alt mulige problemstillinger, men hovedsakelig er det mye brokk, brannskader, store sår, brudd, lipomer (fettklumper), osteomyelitt (betennelse i benet), forskjellige typer kreftsvulster, abscesser, fjerning av prostata og akutte magesmerter. Det er også mye problemer i sammenheng med kjønnssykdommer, noen av pasientene kommer med ganske grelle symptomer. Inntrykket er som det er for sykehuset generelt: vi har lite utstyr for å undersøke pasientene (begrenset utvalg av blodprøver, ingen CT eller MR, ingen gode endoskop, ingen patologer som kan gi svar på vevsprøver). Til gjengjeld er sykdommene ofte kommet så langt at det ikke lengre er så mye tvil om hva det kan være. Derfor er det også dessverre mange som dør på vår avdeling. Dette gjelder spesielt pasientene med tarmslyng eller andre problemer i tilknytning til tarmene. Jeg har vært med på 3 operasjoner hvor vi åpner magen og forsøker å reparere problemet og alt går som det skal, men pasienten dør 3-4 dager etter operasjonen, til tross for god postoperativ oppfølging. Årsakene har vært knyttet til HIV og langtkommen kreftsykdom, pasientene er rett og slett for svake til å klare seg etter operasjonen.
Kirurgien her er veldig givende, stort sett kommer pasientene med relativt isolerte problemer som vi har en konkret løsning på. Ofte er resultatet bra, og folk er ekstremt takknemlige her! Vi har ingen avanserte hjelpemidler, vi gjør det meste med skalpell og sytråd. Spesielt lærerikt for meg fordi alt er manuelt. Selv har jeg fått operert ut lipomer, drenert abscesser, transplantert hud til brannskader, lagt inn pleuradren og cystoskopert (kikke inn i blæra med et skop). Alt under god veiledning av Dr. Mike.
På kirurgisk poliklinikk ser jeg pasienter på egen hånd. Jeg prøver alltid å innlede en samtale på stotrende chichewa (det lokale språket), det gir ikke nødvendigvis mye nyttig informasjon men får bestandig frem et smil hos pasienten og gir konsultasjonen en god start. Tolken hjelper til med å få bakgrunnshistorien på bordet og jeg gjør undersøkelsen bak et forheng. På poliklinikken er det mye oppfølging av pasienter som har hatt en operasjon, brudd, det kan være henvisninger fra medisinsk poliklinikk eller nyoppståtte problemer. Det er en veldig spennende og uforutsigbar situasjon, hvor alt fra trivielle problemer til livstruende tilstander velter inn. Ingen har på forhånd gjort en grovsortering på alvorlighetsgrad. Siste pasient forrige fredag kl 17 for eksempel var en 40 år gammel mann som så ut som han var 5 måneder gravid. Noe må være galt tenkte jeg selvsagt da, og etter nærmere utspørring fant jeg ut at han ikke hadde tisset på en uke. Gul i øynene og veldig medtatt, ubevegelig kroppsholdning som en banan og ekstremt smertepåvirket. Urinkateteret fikk jeg ikke inn, sannsynligvis pga samme obstruksjon som hindrer han i å tisse. Med en grov nål mellom skambeinet og navlen fikk vi frem smilet hos han etter hvert som liter på liter rant ut. Utrolig å tenke på at han ikke kom til oss tidligere, og ikke minst at han satt på venterommet hele dagen før han kom inn som siste pasient på en fredag.
Forrige uke en dag var jeg ferdig for dagen og skulle prøve å finne Guro på fødeavdelingen. Da jeg kom dit holdt hun på med en fødsel som gikk raskt og knirkefritt, jeg venta litt og tenkte vi kunne slå følge hjemover. Plutselig styrter det inn enda en fødende kvinne, men denne skulle vise seg å bli dramatisk! Navlesnoren hadde kommet ut først, det er ekstremt farlig for den ufødte babyen da blodtilførselen blir klemt av. Den zambianske legen som hadde vakt reagerte riktig og raskt og sørget for at kvinnen kom seg på operasjonstuen. Jeg assisterte det som ble et såkalt katastrofekeisersnitt og Guro gjorde seg klar til å ta imot barnet og gjenoppleve det dersom det hadde tatt stor skade. Prosedyren gikk som planlagt, og med litt hjelp av Guro våknet babyen til. Da vi skulle ta ut morkaken fant vi en baby til (som ingen selvsagt visste om, ikke mor engang), som også trengte gjenopplivning. Alle klarte seg og det ble happy ending. Veldig givende opplevelse, uten vår hjelp ville det ha endt med garantert ett, kanskje to eller tre dødsfall. Og det var jo artig å jobbe sammen i team
Arne
Vi ser pasienter med alt mulige problemstillinger, men hovedsakelig er det mye brokk, brannskader, store sår, brudd, lipomer (fettklumper), osteomyelitt (betennelse i benet), forskjellige typer kreftsvulster, abscesser, fjerning av prostata og akutte magesmerter. Det er også mye problemer i sammenheng med kjønnssykdommer, noen av pasientene kommer med ganske grelle symptomer. Inntrykket er som det er for sykehuset generelt: vi har lite utstyr for å undersøke pasientene (begrenset utvalg av blodprøver, ingen CT eller MR, ingen gode endoskop, ingen patologer som kan gi svar på vevsprøver). Til gjengjeld er sykdommene ofte kommet så langt at det ikke lengre er så mye tvil om hva det kan være. Derfor er det også dessverre mange som dør på vår avdeling. Dette gjelder spesielt pasientene med tarmslyng eller andre problemer i tilknytning til tarmene. Jeg har vært med på 3 operasjoner hvor vi åpner magen og forsøker å reparere problemet og alt går som det skal, men pasienten dør 3-4 dager etter operasjonen, til tross for god postoperativ oppfølging. Årsakene har vært knyttet til HIV og langtkommen kreftsykdom, pasientene er rett og slett for svake til å klare seg etter operasjonen.
Kirurgien her er veldig givende, stort sett kommer pasientene med relativt isolerte problemer som vi har en konkret løsning på. Ofte er resultatet bra, og folk er ekstremt takknemlige her! Vi har ingen avanserte hjelpemidler, vi gjør det meste med skalpell og sytråd. Spesielt lærerikt for meg fordi alt er manuelt. Selv har jeg fått operert ut lipomer, drenert abscesser, transplantert hud til brannskader, lagt inn pleuradren og cystoskopert (kikke inn i blæra med et skop). Alt under god veiledning av Dr. Mike.
På kirurgisk poliklinikk ser jeg pasienter på egen hånd. Jeg prøver alltid å innlede en samtale på stotrende chichewa (det lokale språket), det gir ikke nødvendigvis mye nyttig informasjon men får bestandig frem et smil hos pasienten og gir konsultasjonen en god start. Tolken hjelper til med å få bakgrunnshistorien på bordet og jeg gjør undersøkelsen bak et forheng. På poliklinikken er det mye oppfølging av pasienter som har hatt en operasjon, brudd, det kan være henvisninger fra medisinsk poliklinikk eller nyoppståtte problemer. Det er en veldig spennende og uforutsigbar situasjon, hvor alt fra trivielle problemer til livstruende tilstander velter inn. Ingen har på forhånd gjort en grovsortering på alvorlighetsgrad. Siste pasient forrige fredag kl 17 for eksempel var en 40 år gammel mann som så ut som han var 5 måneder gravid. Noe må være galt tenkte jeg selvsagt da, og etter nærmere utspørring fant jeg ut at han ikke hadde tisset på en uke. Gul i øynene og veldig medtatt, ubevegelig kroppsholdning som en banan og ekstremt smertepåvirket. Urinkateteret fikk jeg ikke inn, sannsynligvis pga samme obstruksjon som hindrer han i å tisse. Med en grov nål mellom skambeinet og navlen fikk vi frem smilet hos han etter hvert som liter på liter rant ut. Utrolig å tenke på at han ikke kom til oss tidligere, og ikke minst at han satt på venterommet hele dagen før han kom inn som siste pasient på en fredag.
Forrige uke en dag var jeg ferdig for dagen og skulle prøve å finne Guro på fødeavdelingen. Da jeg kom dit holdt hun på med en fødsel som gikk raskt og knirkefritt, jeg venta litt og tenkte vi kunne slå følge hjemover. Plutselig styrter det inn enda en fødende kvinne, men denne skulle vise seg å bli dramatisk! Navlesnoren hadde kommet ut først, det er ekstremt farlig for den ufødte babyen da blodtilførselen blir klemt av. Den zambianske legen som hadde vakt reagerte riktig og raskt og sørget for at kvinnen kom seg på operasjonstuen. Jeg assisterte det som ble et såkalt katastrofekeisersnitt og Guro gjorde seg klar til å ta imot barnet og gjenoppleve det dersom det hadde tatt stor skade. Prosedyren gikk som planlagt, og med litt hjelp av Guro våknet babyen til. Da vi skulle ta ut morkaken fant vi en baby til (som ingen selvsagt visste om, ikke mor engang), som også trengte gjenopplivning. Alle klarte seg og det ble happy ending. Veldig givende opplevelse, uten vår hjelp ville det ha endt med garantert ett, kanskje to eller tre dødsfall. Og det var jo artig å jobbe sammen i team
Arne
Abonner på:
Kommentarer (Atom)